tirsdag 29. mars 2011

Meningsfulle Sammenhenger

De fleste har nok opplevd det en eller annen gang. Episoder i livet der en eller flere uavhengige hendelser faller perfekt på plass på en slik måte at det skaper mening for den som opplever det. Den sveitsiske psykiatrikeren Carl Gustav Jung kalte slike opplevelser for synkronisering. Der hvor man ikke kan påvise en direkte årsaks sammenheng mellom hendelser men hvor det allikevel finnes en meningsfull forbindelse som er for spesiell til å bare skyldes ren tilfeldighet. Denne type sammenhenger kan inntreffe i drømmer, hendelser eller som meningsfulle mønstre over et langt liv. Felles for dem alle er at de gir oss følelsen av at det finnes en slags historie i livet vårt.

Jung hadde en rekke slike eksempler, både personlige men også fra sine pasienter. Det mest kjente eksemplet er gjengitt i hans avhandling “Synchronicity: An Acausal Connecting Principle”, og omfatter en kvinne som Jung hadde i terapi men som var svært vanskelig å komme inn på. “Jeg måtte gripe meg selv i håpe at noe uventet og irrasjonelt skulle dukke opp, noe som ville bryte gjennom den rasjonelle stillheten hun hadde lukket seg selv med. Vel, jeg satt ovenfor henne med ryggen mot vinduet samtidig som jeg lyttet. Hun hadde hatt en imponerende drøm natten før, hvor hun drømte at hun fikk en gyllen Skarabé – et stykke kostbart smykke. Mens hun fortalte meg denne drømmen hørte jeg plutselig en svak tapping mot vinduet. Jeg snudde meg og så at det var et flygende insekt som forsøkte å komme inn i det mørke rommet. Det var veldig merkelig. Jeg åpnet vinduet og fanget insektet i luften. Det var en vanlig skarabé-bille, eller en rose-side chafer (Cetonia Aurata), som man finner på våre breddegrader, og som med sin gull-grønne farge ligner veldig på en gyllen skarabé. Jeg overrakk billen til pasienten og sa -her er skarabéen din”

Jung tolket denne hendelsen som en synkronisert hendelse, et meningsfullt sammentreff som løste et problem. Sammentreffet bar med seg et budskap om at kvinnen måtte “gjenfødes” for å komme ut av sin stillhet. Jung henviste til oldtidens Egypt, hvor skarabéen var et symbol på gjenfødelse. Historien ender med at denne hendelsen fikk kvinnen til å åpne opp for sine problemer og hun ble helbredet.

Et annet eksempel var da kona til en pasient fortalte han at når hennes mor og bestemor døde, så hadde en flokk fugler satt seg ned utenfor huset hennes. Pasienten hadde fått noen symptomer og Jung anbefalte ham å oppsøke en hjertespesialist. Legen fant ikke noe galt med mannen men på vei hjem kollapset han og døde. På det tidspunktet var kona hans allerede foruroliget fordi en flokk fugler hadde landet utenfor huset hennes rett etter at mannen dro til legen.

I et annet tilfelle forteller Jung om en gang han gikk i skogen sammen med en pasient som da forteller om den viktigste drømmen i livet hennes. Et av elementene i drømmen var at hun hadde drømt om en rev som kom ned fra trappen i hennes foreldres hus. I det hun forteller dette dukker en rev opp like foran dem og blir værende på stien i flere minutter.

Det var etter en rekke slike hendelser at han kom opp med begrepet synkronitet for å beskrive slik meningsfulle sammenhenger. Jung skrev at han i begynnelsen var svært overasket over hvor mange av hans pasienter som hadde opplevd synkronisering og samtidig hvor hemmelig denne type opplevelsen ble holdt. Folk var livredde for å snakke om dem fordi de var redd for å bli latterliggjort.

Sentralt i Jungs forklaringsmodell rundt synkronisering er at vår individuelle bevissthet bare er toppen av et psykisk isfjell. Under vår individuelle våkne bevissthet og underbevissthet ligger et dypere psykisk lag som Jung kalte for den kollektive underbevissthet. Jung mente at på samme måte som alle mennesker har et felles genetisk arvemateriale, har vi også et felles psykisk arvemateriale. Dette arvematerialet bestod i følge Jung av psykologiske arketyper, psykiske strukturer som gikk igjen hos alle kulturer og som er med på å forme vår individuelle psyke. Jung mente at arketypene påvirker oss gjennom drømmer, ritualer, religioner og psykoser. De er en slags psykisk struktur, som gis en gjentagende og lik form, av mennesker verden over.

Arketypene er usynlig for vår våkne bevissthet, vi kan bare oppfatte effekten av dem gjennom vår måte å tenke og handle på, drømmene våre, symboler, kunst, myter og så videre. Jung fant arketypene i sine pasienters drømmer, schizofrene pasienter, gamle religioner og mytologiske fortellinger fra hele verden. Eksempler på de viktigste arketypene er: Selvet (den indre gud), Skyggen, Animus (kvinnens maskuline side) og Anima (mannens feminine side). Disse psykiske strukturene som deles av all mennesker representer på en måte et slags sett med dynamiske byggeklosser som hvert enkelt menneske bygger opp sin egen unike psykologiske profil opp fra.

Arketypene kan også forståes som potensialer som blir virkeliggjort når de når frem til vår individuelle bevissthet gjennom tanker, følelser og drømmer eller når de manifesteres gjennom vår interaksjon med verden. Den moderlige arketype for eksempel blir aktualisert i barnets sinn når det møter personer som har likhetstrekk med denne arketypen. Den moderlige arketypen blir da en funksjonell del av den personlige ubevisstheten på samme måte som den er en del av den kollektive ubevisstheten. Jung mente at arketyper ikke utelukkende var psykiske strukturer, de fungerte også som et bindeledd mellom bevissthet og den materielle verden. Arketyper var derfor i følge Jung psykoide, det vil si at de hadde en dualistisk natur som gjorde at de kunne operere i både den psykiske og den materielle verden.

For Jung bestod derfor materie og sinn fundamentalt sett av den samme underliggende substansen. Han brukte betegnelsen "Unus mundi", det latinske navnet for "en verden" for å beskrive konseptet om en underliggende virkelighet som gir form til både psyke og materie. Sett i lys av unus mundi argumenterte Jung for at synkronitet var mulig ettersom både den bevisste opplevelsen og den eksterne hendelsen stammet fra den samme underliggende kilden. Det som gjør synkronisering så vanskelig å akseptere er at mening på en eller annen måte må flettes inn i en tilværelse som styres av fysiske prosesser. Derfor tok det en god stund før også Jung ble komfortabel med fenomenet (meg selv inkludert).

Det som etter hvert overbeviste Jung om at synkronisering var et reelt fenomen var at kvantefysikk åpnet opp for at det fantes forbindelser mellom subatomiske partikler som går utenfor vår oppfatning av hvordan tid og rom hang sammen. Partikler kan bli sammenviklet slik at hvis man foretar en måling på den ene så "merker" den andre dette øyeblikkelig selv om den befinner seg på den andre siden av universet. Det finnes ingen energi eller informasjonsoverføring som registreres. Kvantefysikk viste også at virkeligheten på atomnivå fungerer slik at ting skjer av seg selv, det vil si uten at man kan peke ut en underliggende årsak. Dersom forbindelsen mellom årsak og virkning i fysiske prosesser bare er statistisk gyldig, så mente Jung at han hadde belegg for ideen om synkronitet, et prinsipp hvor det ikke finnes en direkte årsak sammenheng mellom hendelser.

Jung var ikke alene om å se sammenheng mellom vår mentale verden og den fysiske. Den østeriske Nobel prisvinneren i fysikk, Wolfgang Pauli var fascinert av Jung's ideer om synkronisering og sammen gav de ut boken The Interpretation of Nature and the Psyche: C.J. Jung, Synchronicity, an Acausal Connecting Principle. I den argumenterte Jung og Pauli for at vår mentale verden og det fysiske ikke var separate fenomener men ulike manifestasjoner av den samme underliggende substansen.

Lignende ideer finner vi også igjen hos en annen nobelprisvinner i fysikk David Bohm. I følge Bohm er dagens vitenskapsparadigme mangelfull fordi man er for opptatt av å reduksjonisme, mens alle fenomener i virkeligheten er en del av en større helhet. Denne helheten inneholder alt, ellers ville det eksistere elementer som ligger utenfor og dermed er en del av en annen virkelighet. Det betyr at både det abstrakte og det konkrete har en likverdig eksistens, akkurat som yin og yang. Dermed blir det logisk at også abstrakte konsepter som mening må flettes inn i sammen med den fysiske verden av årsak og virkning.