tirsdag 25. november 2008

Synkronisering

Alle har opplevd det en eller annen gang. Man tenker på noen som man ikke har sett på en stund og så plutselig dukker de opp. Eller at man plukker opp røret og den andre personen er på linjen før man i det hele tatt har ringt. Er det bare snakk om selektiv oppfattelse av at ting har en meningsfull sammenheng utover det normale slik skeptikere hevder eller kan det ligge noe mer i det?

Den sveitsiske psykiatrikeren Carl Gustav Jung mente at den vanlige oppfattelsen av hvordan hendelser hang sammen ikke alltid var i stand til å forklare enkelte av livets tilfeldigheter. Der hvor man ikke kan påvise en direkte årsaks sammenheng mellom to hendelser men hvor det allikevel finnes en meningsfull forbindelse, mente Jung at det fantes et helt annerledes prinsipp som opererte som han kalte synkronitet. Et prinsipp som gav indikasjon på at det finnes en underliggende orden i universet. Jung hadde en rekke slike eksempler men det mest kjente skjedde da han så til en pasient som fortalte om drømmene sine hvor hun hadde drømt om en gylden Skarabé. Mens hun fortalte dette hørte plutselig Jung en lyd mot vinduet og gikk bort og åpnet det. Han fanget et insekt i luften og det viste seg å være den nordlige versjonen av den gyllne skarabé som pasienten drømte om. I henhold til de gamle egypterne representerer Skarabeen gjenfødelse. Jung tolket dette som en synkronisert hendelse hvor meningen med både drømmen og insektet i rommet indikerte at kvinnen måtte gjenfødes fra sin over rasjonelle væremåte. For Jung representerte denne type hendelser et bevis på at det finnes en underliggende mening i det som skjer rundt oss som forbinder vår subjektive mentale verden med den objektive. Den ytre verden krystalliseres og bekrefter den indre mentale prosessen.
Forfatteren Deepak Chokra forteller at livet hans inneholder så mye synkronitet at hver gang han tar et fly så forventer han at passasjeren ved siden av vil vise seg å være overraskende viktig for ham. Enten i form av å komme med et nytt perspektiv som gjør at han kan løse et problem eller et manglende ledd for å kunne gjennomføre noe.

Nært beslektet med synkronisering er den gode gamle magefølelsen som vi kaller intuisjon. Den indre stille visshet. Intuisjon er en måte vi kan oppnå innsikt og kunnskap på en urasjonell måte. Når vi får den er det ofte ingen årsaksvirkning sammenheng i hvordan vi oppnår innsikt. Vi vet noe, men vi vet ikke hvordan vi vet det. Et betimelig spørsmål er hvor denne kunnskapen kommer fra? Rent personlig oppleves det som vi på en måte snakker med oss selv men det føles samtidig som om stemmen både eksisterer i en og utenfor en på samme tid. I bestselgeren Himmelske samtaler av den amerikanske forfatteren Neil Donald Walsh er denne dialogen omtalt som en samtale mellom Walsh og gud. Ettersom vi er en del av universet kan man si at samtalen er en slags mekanisme for helheten å snakke til enkeltdelene.

På overflaten kan synkronisering og intuisjon virke som noe av det samme ved at begge fenomenene inneholder innformasjon som gir mening. Forskjellen ligger i at intuisjon kommer fra det indre mens synkronisering er knyttet til eksterne hendelser. På tross av denne kosmetiske forskjellen er fenomenene så nært knyttet til hverandre at noen utvikler intuisjonen ved å bruke synkronisering som et verktøy. Hver gang de får en indre trang eller melding så følger de den og ser hva som skjer. Hvis noe meningsfylt kommer ut av det blir det en bekreftelse på at de er på rett kurs og at man kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen. Dersom man skal utvikle sin intuisjon og oppnå synkronitet må man kultivere en holdning og tankegang som går på at man er åpen, mottakelig og ikke dømmende. Man må i tillegg bestemme seg for at man følger de indre rådene man får. Klarer man det vil man kunne komme inn i en tilstand som best kan beskrives som å være i ”flow”. Ikke ulik en slik tilstand som topputøvere innen ulike disipliner oppnår når de gjør det de er best til. En slik tilstand kjennetegnes av at man føler at universet virker med en fordi man er synkronisert. Det som gjør det vanskelig å komme inn i flow er at vårt rasjonelle sinn som vi har fremdyrket de siste århundrene ikke stoler på budskapet den indre stemmen kommer med. Det kan også være vanskelig å lære seg til å høre hva stemmen virkelig sier men med litt trening vil man etter hvert finne den. Det vil være en slags indre stille visshet. En kilde av kunnskap som er forbausende stor og klok.
Det å trene opp en slik dialog og lære seg å bli mer intuitiv er derfor essensielt dersom man skal oppfylle sine drømmer. Det fører til at man opplever at man er synkronisert og til slutt begynner å se at vi lever i en verden som forbundet på flere plan utover det vi kan forstå.

lørdag 8. november 2008

Fremtidens teknologi

Fascinerende klipp som viser fysikerne Bob Lazar snakke om hvordan man kan bruke gravitasjonsbølger som fremdrifts middel.
For meg virker han meget overbevisende og det er ingenting av det han sier som går i mot vår gjeldende forståelse av hvordan gravitasjon og rom-tid kontiuumet henger sammen.

http://www.youtube.com/watch?v=u9zoKGaf3AU&feature=email

søndag 5. oktober 2008

Big Bang or Big Bounce?

Big Bang or Big Bounce?: New Theory on the Universe's Birth
Our universe may have started not with a big bang but with a big bounce—an implosion that triggered an explosion, all driven by exotic quantum-gravitational effects
By Martin Bojowald


Atoms are now such a commonplace idea that it is hard to remember how radical they used to seem. When scientists first hypothesized atoms centuries ago, they despaired of ever observing anything so small, and many questioned whether the concept of atoms could even be called scientific. Gradually, however, evidence for atoms accumulated and reached a tipping point with Albert Einstein’s 1905 analysis of Brownian motion, the random jittering of dust grains in a fluid. Even then, it took another 20 years for physicists to develop a theory explaining atoms—namely, quantum mechanics—and another 30 for physicist Erwin Müller to make the first microscope images of them. Today entire industries are based on the characteristic properties of atomic matter.

Physicists’ understanding of the composition of space and time is following a similar path, but several steps behind. Just as the behavior of materials indicates that they consist of atoms, the behavior of space and time suggests that they, too, have some fine-scale structure—either a mosaic of spacetime “atoms” or some other filigree work. Material atoms are the smallest indivisible units of chemical compounds; similarly, the putative space atoms are the smallest indivisible units of distance. They are generally thought to be about 10–35 meter in size, far too tiny to be seen by today’s most powerful instruments, which probe distances as short as 10–18 meter. Consequently, many scientists question whether the concept of atomic spacetime can even be called scientific. Undeterred, other researchers are coming up with possible ways to detect such atoms indirectly.

The most promising involve observations of the cosmos. If we imagine rewinding the expansion of the universe back in time, the galaxies we see all seem to converge on a single infinitesimal point: the big bang singularity. At this point, our current theory of gravity—Einstein’s general theory of relativity—predicts that the universe had an infinite density and temperature. This moment is sometimes sold as the beginning of the universe, the birth of matter, space and time. Such an interpretation, however, goes too far, because the infinite values indicate that general relativity itself breaks down. To explain what really happened at the big bang, physicists must transcend relativity. We must develop a theory of quantum gravity, which would capture the fine structure of spacetime to which relativity is blind.

The details of that structure came into play under the dense conditions of the primordial universe, and traces of it may survive in the present-day arrangement of matter and radiation. In short, if spacetime atoms exist, it will not take centuries to find the evidence, as it did for material atoms. With some luck, we may know within the coming decade.

Pieces of Space
Physicists have devised several candidate theories of quantum gravity, each applying quantum principles to general relativity in a distinct way. My work focuses on the theory of loop quantum gravity (“loop gravity,” for short), which was developed in the 1990s using a two-step procedure. First, theorists mathematically reformulated general relativity to resemble the classical theory of electromagnetism; the eponymous “loops” of the theory are analogues of electric and magnetic field lines. Second, following innovative procedures, some that are akin to the mathematics of knots, they applied quantum principles to the loops. The resulting quantum gravity theory predicts the existence of spacetime atoms [see “Atoms of Space and Time,” by Lee Smolin; Scientific American, January 2004].

Other approaches, such as string theory and so-called causal dynamical triangulations, do not predict spacetime atoms per se but suggest other ways that sufficiently short distances might be indivisible [see “The Great Cosmic Roller-Coaster Ride,” by Cliff Burgess and Fernando Quevedo; Scientific American, November 2007, and “The Self-Organizing Quantum Universe,” by Jan Ambjørn, Jerzy Jurkiewicz and Renate Loll; Scientific American, July]. The differences among these theories have given rise to controversy, but to my mind the theories are not contradictory so much as complementary. String theory, for example, is very useful for a unified view of particle interactions, including gravity when it is weak. For the purpose of disentangling what happens at the singularity, where gravity is strong, the atomic constructions of loop gravity are more useful.

The theory’s power is its ability to capture the fluidity of spacetime. Einstein’s great insight was that spacetime is no mere stage on which the drama of the universe unfolds. It is an actor in its own right. It not only determines the motion of bodies within the universe, but it evolves. A complicated interplay between matter and spacetime ensues. Space can grow and shrink.

Loop gravity extends this insight into the quantum realm. It takes our familiar understanding of particles of matter and applies it to the atoms of space and time, providing a unified view of our most basic concepts. For instance, the quantum theory of electromagnetism describes a vacuum devoid of particles such as photons, and each increment of energy added to this vacuum generates a new particle. In the quantum theory of gravity, a vacuum is the absence of spacetime—an emptiness so thorough we can scarcely imagine it. Loop gravity describes how each increment of energy added to this vacuum generates a new atom of spacetime.

The spacetime atoms form a dense, ever shifting mesh. Over large distances, their dynamism gives rise to the evolving universe of classical general relativity. Under ordinary conditions, we never notice the existence of these spacetime atoms; the mesh spacing is so tight that it looks like a continuum. But when spacetime is packed with energy, as it was at the big bang, the fine structure of spacetime becomes a factor, and the predictions of loop gravity diverge from those of general relativity.

Attracted to Repulsion
Applying the theory is an extremely complex task, so my colleagues and I use simplified versions that capture the truly essential features of the universe, such as its size, and ignore details of lesser interest. We have also had to adapt many of the standard mathematical tools of physics and cosmology. For instance, theoretical physicists commonly describe the world using differential equations, which specify the rate of change of physical variables, such as density, at each point in the spacetime continuum. But when spacetime is grainy, we instead use so-called difference equations, which break up the continuum into discrete intervals. These equations describe how a universe climbs up the ladder of sizes that it is allowed to take as it grows. When I set out to analyze the cosmological implications of loop gravity in 1999, most researchers expected that these difference equations would simply reproduce old results in disguise. But unexpected features soon emerged.

Gravity is typically an attractive force. A ball of matter tends to collapse under its own weight, and if its mass is sufficiently large, gravity overpowers all other forces and compresses the ball into a singularity, such as the one at the center of a black hole. But loop gravity suggests that the atomic structure of spacetime changes the nature of gravity at very high energy densities, making it repulsive. Imagine space as a sponge and mass and energy as water. The porous sponge can store water but only up to a certain amount. Fully soaked, it can absorb no more and instead repels water. Similarly, an atomic quantum space is porous and has a finite amount of storage space for energy. When energy densities become too large, repulsive forces come into play. The continuous space of general relativity, in contrast, can store a limitless amount of energy.

Because of the quantum-gravitational change in the balance of forces, no singularity—no state of infinite density—can ever arise. According to this model, matter in the early universe had a very high but finite density, the equivalent of a trillion suns in every proton-size region. At such extremes, gravity acted as a repulsive force, causing space to expand; as densities moderated, gravity switched to being the attractive force we all know. Inertia has kept the expansion going to the present day.

In fact, the repulsive gravity caused space to expand at an accelerating rate. Cosmological observations appear to require such an early period of acceleration, known as cosmic inflation. As the universe expands, the force driving inflation slowly subsides. Once the acceleration ends, surplus energy is transferred to ordinary matter, which begins to fill the universe in a process called reheating. In current models, inflation is somewhat ad hoc—added in to conform to observations—but in loop quantum cosmology, it is a natural consequence of the atomic nature of spacetime. Acceleration automatically occurs when the universe is small and its porous nature still quite significant.

Time before Time
Without a singularity to demarcate the beginning of time, the history of the universe may extend further back than cosmologists once thought possible. Other physicists have reached a similar conclusion [see “The Myth of the Beginning of Time,” by Gabriele Veneziano; Scientific American, May 2004], but only rarely do their models fully resolve the singularity; most models, including those from string theory, require assumptions as to what might have happened at this uneasy spot. Loop gravity, in contrast, is able to trace what took place at the singularity. Loop-based scenarios, though admittedly simplified, are founded on general principles and avoid introducing new ad hoc assumptions.

Using the difference equations, we can try to reconstruct the deep past. One possible scenario is that the initial high-density state arose when a preexisting universe collapsed under the attractive force of gravity. The density grew so high that gravity switched to being repulsive, and the universe started expanding again. Cosmologists refer to this process as a bounce.

The first bounce model investigated thoroughly was an idealized case in which the universe was highly symmetrical and contained just one type of matter. Particles had no mass and did not interact with one another. Simplified though this model was, understanding it initially required a set of numerical simulations that were completed only in 2006 by Abhay Ashtekar, Tomasz Pawlowski and Parampreet Singh, all at Pennsylvania State University. They considered the propagation of waves representing the universe both before and after the big bang. The model clearly showed that a wave would not blindly follow the classical trajectory into the abyss of a singularity but would stop and turn back once the repulsion of quantum gravity set in.

An exciting result of these simulations was that the notorious uncertainty of quantum mechanics seemed to remain fairly muted during the bounce. A wave remained localized throughout the bounce rather than spreading out, as quantum waves usually do. Taken at face value, this result suggested that the universe before the bounce was remarkably similar to our own: governed by general relativity and perhaps filled with stars and galaxies. If so, we should be able to extrapolate from our universe back in time, through the bounce, and deduce what came before, much as we can reconstruct the paths of two billiard balls before a collision based on their paths after the collision. We do not need to know each and every atomic-scale detail of the collision.


Unfortunately, my subsequent analysis dashed this hope. The model as well as the quantum waves used in the numerical simulations turned out to be a special case. In general, I found that waves spread out and that quantum effects were strong enough to be reckoned with. So the bounce was not a brief push by a repulsive force, like the collision of billiard balls. Instead it may have represented the emergence of our universe from an almost unfathomable quantum state—a world in highly fluctuating turmoil. Even if the preexisting universe was once very similar to ours, it passed through an extended period during which the density of matter and energy fluctuated strongly and randomly, scrambling everything.

The fluctuations before and after the big bang were not strongly related to each other. The universe before the big bang could have been fluctuating very differently than it did afterward, and those details did not survive the bounce. The universe, in short, has a tragic case of forgetfulness. It may have existed before the big bang, but quantum effects during the bounce wiped out almost all traces of this prehistory.

Some Scraps of Memory
This picture of the big bang is subtler than the classical view of the singularity. Whereas general relativity simply fails at the singularity, loop quantum gravity is able to handle the extreme conditions there. The big bang is no longer a physical beginning or a mathematical singularity, but it does put a practical limitation on our knowledge. Whatever survives cannot provide a complete view of what came before.

Frustrating as this may be, it might be a conceptual blessing. In physical systems as in daily life, disorder tends to increase. This principle, known as the second law of thermodynamics, is an argument against an eternal universe. If order has been decreasing for an infinite span of time, the universe should by now be so disorganized that structures we see in galaxies as well as on Earth would be all but impossible. The right amount of cosmic forgetfulness may come to the rescue by presenting the young, growing universe with a clean slate irrespective of all the mess that may have built up before.

According to traditional thermodynamics, there is no such thing as a truly clean slate; every system always retains a memory of its past in the configuration of its atoms [see “The Cosmic Origins of Time’s Arrow,” by Sean M. Carroll; Scientific American, June]. But by allowing the number of spacetime atoms to change, loop quantum gravity allows the universe more freedom to tidy up than classical physics would suggest.

All that is not to say that cosmologists have no hope of probing the quantum-gravitational period. Gravitational waves and neutrinos are especially promising tools, because they barely interact with matter and therefore penetrated the primordial plasma with minimal loss. These messengers might well bring us news from a time near to, or even before, the big bang.

One way to look for gravitational waves is by studying their imprint on the cosmic microwave background radiation [see “Echoes from the Big Bang,” by Robert R. Caldwell and Marc Kamionkowski; Scientific American, January 2001]. If quantum-gravitational repulsive gravity drove cosmic inflation, these observations might find some hint of it. Theorists must also determine whether this novel source of inflation could reproduce other cosmological measurements, especially of the early density distribution of matter seen in the cosmic microwave background.

At the same time, astronomers can look for the spacetime analogues of random Brownian motion. For instance, quantum fluctuations of spacetime could affect the propagation of light over long distances. According to loop gravity, a light wave cannot be continuous; it must fit on the lattice of space. The smaller the wavelength, the more the lattice distorts it. In a sense, the spacetime atoms buffet the wave. As a consequence, light of different wavelengths travels at different speeds. Although these differences are tiny, they may add up during a long trip. Distant sources such as gamma-ray bursts offer the best hope of seeing this effect [see “Window on the Extreme Universe,” by William B. Atwood, Peter F. Michelson and Steven Ritz; Scientific American, December 2007].

In the case of material atoms, more than 25 centuries elapsed between the first speculative suggestions of atoms by ancient philosophers and Einstein’s analysis of Brownian motion, which firmly established atoms as the subject of experimental science. The delay should not be as long for spacetime atoms.

tirsdag 30. september 2008

Money doesn´t talk!

When all the trees have been cut down,

when all the animals have been hunted,

when all the waters are polluted,

when all the air is unsafe to breathe,

only then will you discover you cannot eat money.

 

Cree Prophecy

 

 

Penger er ikke det viktigste i livet, men det er ikke så langt unna behovet vårt for kjærlighet og oksygen. Penger er ”limet” som binder mer enn seks milliarder mennesker sammen i et nettverk som gjør det mulig å oppfylle drømmer. Mange av disse drømmen er nå i ferd med å smuldre opp ettersom finanskrisen bres utover kloden. Politikere og økonomer står i villrede, og forsøker så godt de kan å lappe sammen det skadeskutte systemet. Redningen skal komme ved å pumpe inn syv hundre milliarder inn i systemet for å sikre likviditet.  Som en heroinist forsøker systemet å gjøre det bedre for seg selv ved å gjøre akkurat det som fikk systemet inn i problemet til og begynne med.

Bakgrunnen for dagen finanskrise kan spores helt tilbake til middelalderen. Gullsmedene hadde på den tiden hadde utviklet spesielle oppbevaringsbokser som var godt beskyttet mot tyveri. Dermed ble det vanlig praksis at man deponerte gullmynter hos gullsmeden som utstedet et bevis på at vedkommende hadde deponert en bestemt mengde gull. Med tid og stunder fant man ut at det var upraktisk å flytte rundt på gullet hver gang man skulle betale noe. Etter hvert ble det vanlig å bruke kvitteringen fra gullsmeden som betaling.Til å begynne med var kviteringen skrevet ut til en bestem person men etter hvert begynte gullsmeden å skrive ut kviteringer på generelt grunnlag. Det vil si de skrev på kviteringen at hvem som helst som møtte opp med den ville få utlevert den mengden som var definert på kviteringen.  Etter hvert som folk begynte å stole på at smeden alltid utbetalte gull mot en kvittering, ble papiret praktisk talt god som gull. Dette steget representerer en milepæl i finanshistorien og begynnelsen på dagens finanskrise fordi nå kunne man bokstavelig talt trylle frem penger.

Gullsmedene fant raskt ut at ikke alle tok ut gullbeholdningene sine samtidig. Det innebar at de kunne låne ut mer penger enn de hadde dekning for. Denne foretningsideen er så genial at det tok ikke lang tid før de første bankene oppstod. I motsetning til tryllekunstneren så er hemmeligheten på trikset til banken tilgjengelig for alle. De foregår på følgende måte: La oss si at du setter inn 1000 kr på din konto. Det fører til at banken kan bruke omtrent 900 av de til å låne ut til en ny kunde. (Bankene er pålagt av sentralbanken å beholde en hvis prosentandel for sikkerhet). Kunden som låner penger kjøper seg et par nye joggesko. Etter dagens omsetning setter butikken inn de 900 kronene de tjente på sko salget i en nattsafe. Banksystemet inneholder nå 1900 og kan låne ut ytterligere 810 kroner ved å bruke innskuddet på 900 som sikkerhet og slik fortsetter prosessen. På denne måten er banksystemet i stand til å forvandle 1000 kroner om til omlag 9000 kroner på null komma niks.

Tidligere når man skulle øke mengden av penger i samfunnet måtte man grave i jorda og finne mer gull. Dagens system er konstruert slik at penger skapes ut av gjeld. Prinsippet innebærer at banker har et incentiv til å skape så mye gjeld i samfunnet som overhodet mulig.  Jo mer gjeld som stiftes, jo mer penger kommer i omløp og dermed får vi økonomisk vekst. I motsetning til gull er ikke de vanskelige å finne ettersom det andre aspektet ved dagens system er at det krever at penger finnes i begrensede mengder. Kun hvis det er sjeldent nok kan penger benyttes som byttemiddel. Dagens gjeldsbaserte økonomiske system hviler derfor på to prinsipper som holder samfunnshjulene i gang.


1. Vi må hele tiden øke forbruket ved å stifte mer gjeld slik at systemet holdes i gang. Dersom det ikke kontinuerlig skapes ny gjeld krymper økonomien.

2. Alle kan ikke ha nok tilgang på penger. Det må finnes en knapphet i systemet.

Ettersom gjeld er så viktig for et lands økonomi, er det verdt å se nærmere på hvilken rolle det spiller i verdensøkonomien. En helt sentral komponent etter andre verdenskrig er dollarens posisjon som verdens valuta. Den spiller faktisk en så stor rolle at man kan kalle det globale pengesystemet for et dollar basert pengesystem. Viktige råvarer som gull og olje prises begge i dollar. I tillegg har alle verdens sentral banker en hvis reserve av dollar ettersom den er verdens viktigste valuta. Det betyr at det alltid finnes en global etterspørsel etter dollar som ikke henger sammen med salg av varer og tjenester. USA trenger derfor ikke å selge noe for å kunne kjøpe varer fra utlandet. De kan bare trykke opp mer dollar sedler. Denne privilegerte situasjonen har selvsagt ikke gått upåaktet hen og USA har derfor også hatt store underskudd på sine budsjetter de siste 30 årene. Nobelpris vinner i økonomi Joseph Stiglitz sier at dette er en fundamental feil med det nåværende økonomiske systemet hvor man benytter en valutta som brukes som global reserve. I dag skylder USA mer enn 12 tusen millarder dollar til andre lands sentralbanker og gjelden vokser med mer enn 180 milliarder dollar i måneden. Denne utviklingen har gjort amerikanere i stand til å leve i en langt høyere materiell rikdom enn de ellers ville gjort. Dette har blitt finansiert ved av resten av verden har vært villig til å ta i mot dollar.

Dette gjøres selvfølgelig ikke av snillhet. Amerikanernes appetitt på forbruksvarer representerer et enormt eksport marked. Den amerikanske økonomien utgjør om lag 1/3 av hele verdens bruttonasjonalprodukt, så resten av verden har all interesse av at den amerikanske økonomien går så det suser. Ettersom gjeld er penger, har alle en økonomisk interesse av det finnes så mye gjeld i verden som mulig. Det betyr at hvis land med store handelsoverskudd mot USA som Kina, Japan og Saudiarabia ikke lenger sier seg villig til å låne USA penger, så vil verdensøkonomien kollapse.


Dagens økonomiske system er konstruert med tanke på å utvinne naturresurser i stadig større mengder og i raskere tempo. Den store taperen i dagens finanssystem er derfor naturen som ikke klarer å holde tritt med bankvesenets fenomenale produktivitet. Jo mer gjeld, jo mer penger finnes det i omløp. Det øker kjøpekraften og dermed forbrukes det mer av begrensede naturressurser. Dette er skremmende fordi elementær fysikk og sunn fornuft forteller oss at det er umulig å ha kontinuerlig vekst med et begrenset ressurs grunnlag og en voksende befolkning. I boken ”The growth Illusion” skriver Kenneth Boulding at den som tror på ubegrenset vekst på en planet med begrensede ressurser er enten splitter pine gal eller en økonom. Når man tar dette innover seg er det merkelig at så få har tatt til ordet for å forsøke å begrense skadene av hvordan det økonomiske systemet fungerer. Hovedgrunnen er nok at ingen ønsker å være den som ødelegger ”festen”. Det finnes knapt en eneste politiker eller bedriftsleder på denne planeten som hadde turt å sagt at de ønsket å begrense den økonomiske veksten. Politikeren hadde nok ikke blitt gjenvalgt og bedriftslederen hadde mest sannsynlig fått sparken. De fleste av oss er nemlig ikke særlig villig til å fire på vår mulighet til å dra på ferie, kjøpe ny flatskjerm eller bil.

Det skremmende ved dagens situasjon er at vårt økonomiske system bryter sammen hvis denne prosessen ikke fortsetter. Uten stiftelse av ny gjeld til å drive den økonomiske veksten får vi nedgangstider som i verste fall kan føre til en økonomisk depresjon. Det bør være derfor ganske åpenbart at dagens system på ingen måte er bærekraftig verken sett med økonomiske øyne eller ut fra et økologisk perspektiv. Det legger opp til utarming av naturresursene og fører til økte forskjeller mellom fattig og rik. Begge deler er en sikker vei mot konflikter, masseutryddelse av arter og en kollaps av sivilisasjonen slik vi kjenner den.

 

mandag 15. september 2008

Materie vs Ånd

Både den vitenskaplige og spirituelle forståelsen av hvordan universet fungerer forteller oss at vår opplevelse av at det finnes en fysisk forskjell mellom deg og noe annet er en illusjon. Det er heller ingen forskjell mellom deg og selve rommet som separer deg fra noen annet fordi selv rom og tid består til syvende og sist av det samme fundamentale stoffet som deg. Det er heller ingen forskjell mellom din bevissthet og dette fundamentale stoffet. Alt henger sammen i det uendelige vi kaller universet. Vi må derfor lære oss å se forbi det fysiske. Som Einstein i sin tid sa, vår følelse av at ting eksisterer separat er ikke annet enn en slags optisk illusjon skapt av sinnet.
Dersom dette bildet er riktig (og det er det all grunn til å tro siden det understøttes både av vitenskap og spirituell forståelse) må vi forstå og trene på er at vår sanne identitet ikke bare er den biologiske formen som vi kaller kroppen vår. Det betyr merkelig nok at vi heller ikke kan identifisere oss med tankene våre fordi de har en fysisk forankring i hjernen. Dersom man identifiserer seg med de mentale prosessene som foregår i hjernen vil man automatisk identifisere seg med et ego som har en fysisk forankring. Det betyr at man vil tro at ens sanne natur ligger i hvor gammel man er, om man er mann eller kvinne, hvor man bor, hva man jobber med og så videre.
Vi må lære oss at deler vår sanne natur eksisterer bortenfor våre bevisste tanker. Dette er lettere sagt enn gjort men det er det man forsøker å oppnå når man mediterer. For de som ikke har meditert eller vært inne på denne type tanker, høres det unektelig abstrakt og kanskje helt fjernt å snakke om noe som ligger bortenfor tankene men hvis man ser litt nærmere på hvordan vår bevissthet fungerer blir det etter hvert åpenbart at det er noe rart.

Det store spørsmålet går på hvordan noen livløse atomer er i stand til å gi oss opplevelsen av hva det vil si å elske, gråte og le. Psykologer, hjerneforskere og fysikere vil si at alle disse mentale tilstandene bare er ulike produkter av hjernen aktivitet, på samme som en promp er et produkt av tarmene. I henhold til deres materialistiske ståsted er det bare et tidsspørsmål før vi kan forklare objektivt hvordan de ulike hjerne prosessene gir oss denne unike følelsen av å være bevisste. Problemet med dette ståstedet er at kvantefysikk har bevist at det ikke finnes noen objektiv verden. Det som observeres påvirkes av den som observer. I dette tilfellet blir det bevissthet som forsøker å forstå bevissthet . Eller som den franske munken St. Francis av Asissi på 1200 tallet sa; det vi ser etter er det som ser.

Den australske filosofen David Chalmers har sagt at det virkelig vanskelige spørsmålet rundt bevissthet er hvorfor vi er bevisste i det hele tatt. Hvorfor er det slik at vi er oppmerksomme og i stand til å evaluere sansedata som kommer inn til hjernen? Hvorfor foregår ikke alle tolkningene av sansedata og andre nevrobiologiske funksjoner i et mørkt sinn, uten et slags innvendig lys av bevissthet? Chalmers hevder at det er ingen grunn til at vår følelse av bevissthet trenger å oppstå. Et fenomen som ble oppdaget på 70-tallet illustrerer Chalmers poeng. Det kalles blindsyn og oppstår hos pasienter som har fått store skader på eller fjernet deler av hjernen som er ansvarlig for å behandle synsinntrykk. Dette fører til at man ikke er i stand til å se i store deler av synsfeltet. Det merkelige er at disse pasientene faktisk kan se uten at de er klar over det selv. I eksperimenter har de fått beskjed om å forsøke å finne en rekke gjenstander de ikke kan se. Sett fra pasientens ståsted blir det ikke annet en ren gjetning ettersom de ikke er i stand til å se noe som helst. Eksperimenter viser allikevel at pasientene alltid gjetter helt riktig. Det betyr at personen kan se selv om de ikke er bevisste det. Funksjoner i hjernen kan altså virke, selv om de ikke er etterfulgt av bevissthet. Dette viser at det er ingen grunn til at vi skal være i stand til å kunne betrakte og være bevisst noe som helst. I henhold til den materialistiske tankegangen burde vi strengt tatt vært som kompliserte roboter som løp rundt og gjorde mange ulike aktiviteter uten en følelse av å eksistere. Ettersom vi eksisterer og kan betrakte oss selv mens vi tenker denne tanken, så kan ikke vår egentlige natur ligge i tankene våre. Hvis vi ikke kan identifisere oss med våre egne tanker, hvem eller hva er vi i så fall da?

En rekke åndelige og mystiske tradisjoner mener at vår egentlige natur ligger i den tilstanden av oppmerksomhet som ligger bortenfor den våkne bevisstheten der vi ikke identifiseres oss med hva vi heter, jobben vår eller hva vi liker å se på TV. De mener at denne tilstanden av oppmerksomhet er selve fundamentet i virkeligheten fordi den styres ikke av tid og rom eller illusjonen om et ego. Oppmerksomhet er derfor noe som er uforanderlig og uendelig. I hinduismen kaller man dette den guddommelige kosmiske ånden eller den absolutte virkelighet for Brahman. I sin grunntilstand representerer Brahaman det umanifesterte. Det som er hinsides både eksistens og ingenting. Det er selve kilden og essensen i det materielle universet. Utenom Brahman er alt annet illusjoner. En måte man beskriver det på er gjennom neti neti, som betyr ikke det og ikke det fordi uansett hvilke konsepter vi bruker for å forklarer det så er det ikke riktig. Brahman er starten for alt og kan derfor ikke forklares av noe annet. Innen buddhistisk filosofi finner vi igjen konseptene om Nirmanakaya og Sambhogakaya som representerer henholdsvis det materielle og det åndelige. Begge er omsluttet av lyset fra den ene, Dharmakaya. Det ubeskrivelige og umanifesterte.
Innen taoismen finner vi igjen symbolet på det ubeskrivelige gjennom Yin yang symbolet. Tao er det som omslutter de komplementære motsetningene. Man kan også inkludere de abrahamske religionene fordi ordet gud er ikke annet enn et konsept skapt av oss. Det er ikke i stand i stand til å fange guds uendelige natur. På grunn av det ubeskrivelige ved virkelighetenes grunntilstand har mystikere opp gjennom historien advart oss mot at all form for religion og metafysiske ideer må bli betraktet som en finger som peker i retning av månen og ikke månen i seg selv.

Noe som er bemerkelseverdig er at denne litt mystiske beskrivelsen som strekker seg flere tusen år tilbake i tid har mange likheter med hva moderne kvantefysikk forteller oss om virkeligheten. Som vi har vært inne på tidligere er alle partikler både en partikkel og et område av sannsynlighet. Denne nærmest schizofrene egenskapen ved den fysiske virkeligheten har noen forbløffende konsekvenser. Det innebærer at det ikke bare er det fysiske rundt oss som består av sannsynlighet, men også selve stoffet som rom-tiden eller virkeligheten om du vil består av. Det betyr at i hvert eneste mikrosekund popper det opp partikler av ingenting over alt i universet, for så å forsvinne igjen i neste øyeblikk. På denne måten bevares loven om konservasjon som sier at energi ikke kan oppstå av seg selv men er konstant.
Det betyr i praksis at virkelighetens grunntilstand har den schizofrene egenskapen at det er både noe og ingenting på en gang. Dette er ikke bare en teoretisk finesse, men et høyst reelt og målbart fenomen som kalles for kvantefluktuasjoner. Det som skjer er at en partikkel/streng med positiv elektrisk ladning oppstår av ingenting fordi det finnes en sjanse for det. I samme øyeblikk oppstår en partikkel/streng med negativ ladning som øyeblikkelig utsletter partikkelen/strengen som oppstod. Denne prosessen skaper et ørlite trykk som er mulig å måle.
Hele det fysiske universet som vi kan se, er malt på dette ”lerretet” av kvantefluktuasjoner eller strenger om du vil. En annen betegnelse for denne tilstanden er nullpunkts energi eller vakuum. Fra et vitenskaplig ståsted er dette selve grunntilstanden i universet. Ettersom det består av et ubegrenset antall potensielle partikler som oppstår og utslettes hele tiden kan man si at universets grunntilstand representerer et slags uendelig hav av potensial. Alt er jo mulig så lenge det finnes en sannsynlighet for noe. Kvantefluktuasjoner representerer derfor det umanifesterte og uendelige, akkurat slik det hinduistiske konseptet om Brahman gjør.
Hvis vi oppsumerer litt så har vi sett at både vitenskap og en rekke åndelige og mystiske tradisjoner hevder at alt er ett. Rom, tid, materie og bevissthet er kun ulike manifestasjoner av den samme underliggende substansen. Akkurat som is og damp er ulike former av vann. Hvis vi kan enes om at alt til syvende og sist består av det samme så kan vi ikke stole på sansene våre som sier at vi eksisterer som separate individer. Det betyr også at vi heller ikke kan identifisere oss med tankene våre. Ettersom vi alle er ett, så er det samme som å si at vi er gud.

Dette er nok en hard nøtt for mange å svelge, enten man er religiøs eller ikke men hvis du kan akseptere logikken og de vitenskaplige bevisene for at alt i universet er ett, så blir det ikke bare snakk om å tro, det blir logisk. Vi er ikke bare et individ men også en del av et uendelig puslespill. Et levende og bevisst kosmos i utvikling som er uten grenser og som er klar over sin egen eksistens, akkurat som din opplevelse av å være et ego er et resultat av
milliarder av mikroorganismer og celler som samarbeider. Vi som enkelt individer er derfor universets måte og erfares seg selv på. Dersom man ikke skulle kalle dette kosmiske systemet for Gud, hva er det da?

Jeg mener at denne tolkningen så langt på vei gir en korrekt beskrivelse av virkeligheten. Brahman eller kvantefluktuasjoner, er selve grunntilstanden til universet hvor vi som enkelt individer eksisterer som unike perspektiver I dette uendelige potensialet. Våre individuelle perspektiver i form av et ego henger allikevel sammen fordi det virkelige jeget, det som eksisterer bortenfor tid og rom er det samme I begge opplevelsene. Vi er derfor universet eller gud om du vil som erfarer seg selv gjennom oss. Som alt annet i tilværelsen er vi derfor to komplementære motsetninger på en gang. Vi er både uendelig i form av å være gud, og noe som er endelig i form av et ego.
Det betyr at virkeligheten er noe mer enn bare et potensial fordi vår eksistens som individer er også virkelig. Ideen om at Brahman som det eneste som er virkelig baserer seg på en reduksjonistisk logikk. Dersom en utelukkende bruker en reduksjonistisk tilnærming på fenomener så mister man noe av essensen fordi noen ganger er helheten i et system noe mer enn summen av enkeltdeler som det består av. Du er noe mer enn atomene du består av. Vi kan ikke ut i fra atomenes egenskaper si noe om hvilken hobby du har eller hvem du tiltrekkes av. Det betyr at selv om man kan redusere den materielle og åndelige eksistensen ned til Brahman, er vi allikevel vi noe mer. Vi er i aller høyeste grad virkelige, vi eksisterer og vi er i utvikling.

onsdag 27. august 2008

Hva er virkelig?

"What we are looking for, is what is looking"
St Francis of Assisi


Vedtatte sannheter er av en slik art at er så innlysende er at få eller ingen setter spørsmålstegn ved dem. Slik var det da for fem hundre år siden man var overbevist om at solen gikk rundt jorden og slik er det i dag. Dagens vedtatte sannhet er basert på et materielte verdensbilde hvor verden kan forklares ut I fra hvordan små biter av materie klumper seg sammen og bygger opp en solid verden. Det underbygges av hva sansene våre, kulturen og vitenskaplige instrumenter forteller oss om virkeligheten rundt oss. Til tross for det ser vi nå at et nytt bilde av virkeligheten tre frem når vi setter sammen innsikt fra fysikk, psykologi og filosofi. Det nye perspektivet forteller kort og enkelt at det vi tror er virkelig ikke er det. Selv om det fremstår som virkelig for oss, er det ikke en korrekt gjenngivelse av virkelighetens egentlige natur. Den virkeligheten som vi sanser og erfarer som virkelig er kun en relativ virkelighet. Den forholder seg til våre kulturelle overbevisninger, tidligere erfaringer, sanser og hjerne.
Hvis vi ser litt nærmere på hvordan vi kan se se fra et biologisk og fysisk perspektiv, så kan vi si at prosessen innebærer at lys blir reflektert fra objekter i våre omgivelser som deretter treffer lyssensitive celler i øyet. Dette bombardementet utløser elektrokjemiske signaler som tilslutt blir tolket av hjernen og vips kan vi se et tre.
Selv om det virker helt usannsynlig og stritter i mot alt hva øynene dine forteller deg, er alt det du ser rundt deg ikke annet enn bilder inne i ditt eget sinn. De eksisterer ikke som en objektiv virkelighet ”der” ute. Det samme gjelder for alle andre sanser. Alt du erfarer og har erfart eksisterer utelukkende inne i ditt hode. Det er akkurat den samme prosessen som foregår når vi drømmer. Da skaper vi oss en indre virkelighet som fremstår som virkelig der og da.
En annen måte man kan tilnærme seg dette på er å tenke på hvor annerledes en person fra steinalderen eller en blekksprut oppfatter og sanser verden i forhold til deg. Til tross for de store ulikhetene er deres oppfattelse og beskrivelse av virkeligheten like riktig som din. Alle tre representerer kun ulike perspektiver på den absolutte virkelighet. Den objektive virkelightene som du oppfatter som utenfor deg selv er derfor ikke den fundamentale virkeligheten. Det er kun snakk om gjenngivelser med et begrenset informasjon skapt inne i ditt eget sinn.

Dersom det er slik at verden utenfor kun er er illusjon skapt inne vårt eget hode bør vi vende blikket innover å forsøke å se hva som foregår.
Hvis man begynner å se nærmere på fenomenet bevissthet finner man ganske raskt ut at det er sannsynligvis er noe av merkeligste universet har klart å komme opp med. Hvordan kan det ha seg at en samling livløse atomer kan ende opp med å gi oss en følelse av å eksistere? Dette er det ingen som har klart å komme med en god forklaring på. Problemet går kort ut på at vår følelse av å eksistere er fullstending subjektiv mens vitenskap baserer seg på objektive kriterier. Dermed blir det umulig å finne en årsakssammenheng basert på dagens vitenskaplige forståelse og fremgangsmåte.
Ettersom det rådende vitenskaplige paradigme ikke er i stand til å forklare bevissthet ut i fra sitt materialistiske ståsted, bør man kanksje begynne se etter andre forklaringsmodeller. Som Descartes konkluderte med, kan vi tvile på alt det objektive rundt oss men vi kan ikke tvile på at vi er en tenkende ting. Kanskje vi derfor bør begynne å se på mulighetene for at vi må snu opp ned på ting. Kanksje er det slik at det er bevissthet som gir opphav til det materielle og ikke omvendt slik vi er lært opp til å tro?