tirsdag 16. mai 2017

Hvem er du?



Alle opplever vi å være et tenkende, erfarende, sansende og følende individ. Summen av disse egenskapene kaller vi et selv eller ego som opplever at er adskilt fra andre. Jeg er ett individ, og du er et annet. Til tross for at dette er så åpenbart og føles veldig rett, hvor sikre kan vi egentlig være på at dette bildet av virkeligheten er riktig og ikke minst, er det et hensiktsmessig bilde? 

Svaret på spørsmålet «hvem du er?» kommer an på hva du bevisst eller ubevisst identifiserer deg med. De fleste identifiserer seg med kroppen sin fordi den følger oss fra vi er født og til vi dør. Vi er også bevisst hvor gamle vi er og de fleste har en klar oppfatning av hvilket kjønn de er enten det er han, hun eller hen og inkluderer det som en grunnleggende del av identiteten sin. Det er og naturlig å identifisere seg tanker og følelser ettersom det har en så direkte påvirkning på våre opplevelser av virkeligheten. Drømmer og fantasier er også ting som vi forbinder med selve kjernen i hvem vi er. Hvis vi tar utgangspunkt i taoistisk tenkning så blir dette portrettet av hvem vi er ufullstendig. 

En av de mest grunnleggende tankene i taoisme er at verden består av komplementære motsetninger. Fordi komplementære motsetninger ikke kan eksistere uten sin motpol,  kan ikke identiteten vår utelukkende avgrenses til et ego, en enkelt del (yang). Den må også inkludere et vi og en helhet (yin). 
Identiteten vår kan heller ikke bare knyttes opp mot det foranderlige (yin og yang). En del av identiteten vår må også ligge i det som ikke endres. Det som er stille, evig og absolutt. Det taoismen kaller Wuji. I dette perspektivet (wuji) smuldrer alt det vi forbinder med en personlig identitet vår. Det er ikke lenger interessant hvor gammel du er, hva du jobber med, hva du liker og ikke liker, minnene dine, hvilke tanker og følelser som dukker opp i hodet til enhver tid og så videre. Taoismen sier at alle disse mentale hendelsene er som «bølger» i oppmerksomheten. Den vi er helt grunnleggende sett er havet som gir bølgene form. 

Dette ikke er bare er en poetisk beskrivelse av verden uten rot i virkeligheten. Mange av fysikkens giganter mener også at dette er den rette beskrivelsen av universet. Einstein sa at; ”et menneske er en del av helheten vi kaller universet, en del begrenset i tid og rom. Vi erfarer at våre tanker og følelser er separate fra omverden men det er en illusjon i sinnet””. Werner Heisenberg, han som er opphavsmannen til ”usikkerhets prinsippet” i kvantemekanikken sa at: ”det er en fundamental feil å separere delene fra helheten. Enhet og komplementaritet utgjør virkeligheten.” På bakgrunn av implikasjonene fra dobbelt spalte eksperimentene i kvantefysikken sa den kjente amerikanske fysikeren John Wheeler at: vi kan ikke se på oss selv som separate objekter som observerer ting på avstand. Observatøren og det som observeres er ikke separate fenomener men henger sammen i en større helhet. Vi er ikke separate enkelt deler i et uendelig univers men aktive med skapere. Du og jeg representerer bittesmå områder av universet som betrakter seg selv samtidig som det skaper seg selv. 

Det å kunne se at vi er vevd inn i en større sammenheng er ikke bare et riktig perspektiv men det er også viktig. Ordet helse kommer fra ordet «hel». Hel impliserer integrasjon. At det finnes noe som binder alle delene i et system eller i en organisme sammen. Hva denne forbindelsen er for noe er ikke viktig og ikke finnes det noe entydig svar på det heller. Det sentrale er at det er mulig å oppleve denne forbindelsen. Det kan skje på en fjelltopp, når man lytter intenst til musikk, når man mediterer, når man er forelsket og så videre. Felles for denne type opplevelser er at vi opplever at livet er stort og fullt av muligheter. Vi er åpne, frie og spontane i forhold til livet. Vi er hele. Det er med andre ord både riktig men også viktig for oss som enkelt individer å innse at vi er en uløselig del av en uendelighet. Den amerikanske filosofen Ken Wilber oppsummerer det på denne måten: 
”Er mystikerne og de åndelige lederne gjennom tusenvis av år sinnsyke? Alle forteller variasjoner av den samme historien. Historien om å våkne en dag og oppdage at man er i ett med alt, i en tidløs, evig og endeløs tilstand. En tilstand som gjør at man ikke kjenner frykt, kun gleden av å være å føle kjærlighet til alt og alle. Ja, kanskje er de sinn syke, disse åndelige idiotene. Kanskje det de trenger er en flink terapeut som kan få dem ut av denne “sinn syke” tilstanden”. Men kanskje finnes det en mulighet for at det disse ”idiotene” sier er sant? Kan det være at vi alle er ett, at vi alle er en del av denne uendelige tilstanden som vi kaller universet? Et univers som gjennom menneskets økte bevissthet om sin plass og rolle i det hele nå er i ferd med å våkne og bli klar over sin egen endeløse eksistens? 

Svaret på «hvem er jeg» er derfor ikke bare begrenset til hva du heter, hvor gammel du er, hva du jobber med, din livshistorie og så videre. Dersom vi fundamentalt sett er forbundet til alt annet så må identiteten vår også strekke seg utover. Du er universet. Du er det som er. Du er Tao.