Har du ofte problemer med å bestemme deg? Fortvil ikke, nå kan du kanskje skylde på kvantefysikkens merkelige lover.
En vanlig oppfatning er at kvantefysikkens merkelige konsekvenser kun operer på sub-atomisk nivå. Der slutter virkeligheten å oppføre seg slik vi er vant til det fra vårt makroskopiske ståsted. Sub atomiske partikler kan befinne seg på flere steder samtidig og får ikke en konkret eksistens før de blir observert. Denne merkelige konsekvensen kommer til syne i en type eksperimenter kalt dobbelt-spalte eksperimenter der man sender elektroner gjennom en eller to spalter.
Dersom spalte A er åpen så oppfører elektronet seg som et klassisk objekt som en tennisball. Det vil si at en detektor bak spalten vil etterhvert danne en strek som følge av alle elektronene som blir registrert. Dersom vi lukker spalte A og åpner B, så får vi et tilsvarende mønster. Hvis vi derimot har begge spaltene åpne samtidig (A og B) så endrer resultatet seg. Istedenfor to streker som klassisk logikk og fysikk tilsier ser man istedenfor mange. Dette oppstår som følge av at elektroner ikke er som små tennisballer men istedenfor beskrives som bølger av sannsynlighet som skaper et interferensmønster som vi observerer som mange streker.
Nå kan det se ut som om matematikken som beskriver hvordan virkeligheten operer på kvantenivå også kan fortelle oss noe om hvordan vi tenker. Psykologene Amos Tversky og Eldar Shahir ved Princeton University har satt opp eksperimenter som går ut på å undersøke preferansene våre. De tok utgangspunkt i at vi foretrekker en handling fremfor en annen i en gitt situasjon. For eksempel te fremfor kaffe i situasjon A (før lunsj) mens det motsatte etter lunsj. Ut i fra denne logikken burde man foretrekke te fremfor kaffe dersom man ikke vet hvilken situasjon man befinner seg, det vil si om man ikke vet tidspunktet på dagen.
Tversky og Shahir satte opp et gambling eksperiment der forsøkspersonene ble fortalt at de hadde en lik sjanse til å vinne 200 dollar eller å tape 100 dollar. Når deltakerne ble fortalt at de hadde vunnet veddemålet (situasjon A) så valgte 69 prosent av deltakerne og spille en gang til. Hvis deltakerne ble fortalt at de hadde tapt (situasjon B) så ønsket kun 59 prtosent å spille igjen.
Hvis deltakerne derimot ikke ble fortalt hva resultatet av veddemålet var, så ønsket kun 39 prosent å spille en gang til. Logisk tenkning tilsier at denne tredje muligheten burde være lik et gjennomsnitt av de to første situasjonene men det er det altså ikke. Dette resultatet minner derfor om resultatet vi får fra dobbelt spalte eksperimentet, der eksistensen av to mulige utfall som eksisterer side om side fører til interferens slik at klassisk logikk bryter ned.Det finnes en rekke andre type eksperimeter som også underbygger dette.
Spørsmålet vi bør stille oss er hvorfor matematikken som beskriver kvantemekanikk ser ut til å kunne modelere måten vi tenker på? Nyere forskning har vist at kvantefysikk ikke bare ser ut til å operer på kvantenivå, men at naturen har funnet måter å utnytte kvantefysikkens lover. Nyere teorier hevder at fugler er i stand til å sanse jorden magnetfelt ved hjelp av kvantefysiske prinsipper mens lukte sansen operfer mulugens ut i fra hvordan molekyler vibrerer, ikke hvilken form de kommer i som radisjonell teorie tilsier
At naturen utnytter kvantefysikkens lover bør ikke være overaskende. Biologi er jo ikke annet enn kompleks kjemi som i sin tur handler om hvordan atomer og elektroner vekselvirker. Dermed bør det ikke være umulig at hjernen vår utnytter kvantefysiske prinsipper i måten bevissthet genereres.
Det at at vår tankemåte ser ut til å etterligner kvantelogikk og nyere forskning og teorier peker i retning av at naturen utnytter kvantefysiske prinsipper er med på
å underbygge ideen om at det finnes en forbindelse mellom kvantefysikk og bevissthet. Dersom vår indre subjektive verden er forbundet med den eksterne objektive så betyr det at hva og hvordan vi tenker er langt viktigere enn vi tror!
søndag 2. oktober 2011
tirsdag 13. september 2011
Intuisjon
Nært beslektet med synkronisering er den gode gamle magefølelsen som vi kaller intuisjon. På overflaten kan synkronisering og intuisjon virke som noe av det samme ved at begge fenomenene inneholder innformasjon som gir umiddelbar kunnskap og mening. Forskjellen ligger i at intuisjon kommer fra det indre mens synkronisering er knyttet til eksterne hendelser.
Intuisjon er en umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, en slags indre stille visshet. Intuisjon skiller seg derfor ut fra rasjonell tenkning ved at de ikke foreligger en bevisst prosess for hvordan man kom frem til en slutning eller et standpunkt. Jung mente at mennesker som levde tett på naturen har utviklet denne evnen og personer som risikerer noe i ukjent "terreng" som grundere og pionerer. Forskere og filosofer bruker derfor ofte intuisjon i sitt arbeid for å utvikle ideer og teorier. Einstein fikk for eksempel ideen til relativitetsteorien da han tok seg en tur i parken mens oppfinneren Nikola Tesla så bilder av vekselstrømsteknikk i sine drømmer før han klarte å skrive ned ideene på papir. Dyktige ledere har også ofte godt utviklet intuisjon slik at de er i stand til å fatte beslutninger til tross for at de mangler viktig informasjon. I sin doktor avhandling om intuisjon og strategisk ledelse intervjuet Gisle Henden 105 norske toppledere om hvilken rolle intuisjon spiller for deres strategiske tenkning. Studien konkluderte med at norske toppledere legger større vekt på intuisjon enn analyse når de skal fatte strategiske beslutninger i nytt og ukjent terreng. Det å benytte seg av intuisjon handler derfor om å utvikle en sensitivitet for sammenhenger som ikke lar seg beskrive rasjonelt.
Hva intuisjon består av eller hvor den kommer fra er imidlertid noe som har forundret filosofer og psykologer i århundrer. De to leirene skiller seg fra hverandre i måten de betrakter intuisjon. I følge Henden betrakter de fleste filosofer intuisjon som den høyeste form for erkjennelse fordi de anser den for å være direkte knyttet opp mot selve fundamentet i virkeligheten (ideenes verden, arketyper, kvantefluktuasjoner). I følge filosofien er derfor intuisjon en helhetlig måte å tenke på fordi den er i ett med verden mens analytisk tenkning gir oss en fragmentert og ufullstendig forståelse fordi den baserer seg på å dele opp helheten.
Med unntak av Jung og noen få andre, har psykologien derimot ansett intuisjon som en form for ubevisst og automatisk tankeprosess som baserer seg på kunnskap og livserfaring man har opparbeidet seg. Denne formen for erkjennelse vil derfor være partisk og moden i større eller mindre grad, avhengig av hvordan en lever og graden av ekspertise. Det betyr for eksempel at en person som har lang erfaring med barn som regel vil ha utviklet en bedre intuisjon om hva de bør gjøre i en gitt situasjon.
Dersom man legger Jungs ideer til grunn så kan man argumentere for at intuisjon ikke bare kan trekke på innformasjon som er lagret i det personlig ubevisste, men også hele den kollektive underbevisstheten. På den måten kan en nybakt mor eller far intuitivt vite hva barnet trenger til tross for at de mangler erfaring fordi de kan trekke på erfaringsgrunnlaget fra generasjoner av foreldre før dem.
Intuisjon gir oss derfor kanskje tilgang til kunnskap som er lagret i vår individuelle underbevissthet men også den kollektive. Fordi den kollektive ubevisstheten ikke bare er passivt psykisk lag, men inneholder psykiske strukturer som ligger til grunn for både bevissthet og materie, så kan intuisjon gi oss tilgang til data for å forstå de underliggende prosessene som former verden.
Å ha intuisjon er derfor ikke bare en følelse, det er vel så mye en måte å sanse og handle. Det innebærer at hver gang man får en indre trang eller melding så må man følge den og observere hva som skjer. Hvis noe positivt eller meningsfylt kommer ut av det kan man anse det som en bekreftelse på at man er på rett kurs. Hvis man er bevisst dette vil man etter hvert oppleve at man kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen. Dersom vi klarer å gjøre dette til en naturlig del av vår være måte så frigjør vi kapasitet slik at vi kan være mer tilstede i øyeblikket. Det gjør oss bedre i stand til å sanse synkroniteten som finnes rundt oss til enhver tid og på den måten hjelpe oss til å leve mer balansert.
Intuisjon er en umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, en slags indre stille visshet. Intuisjon skiller seg derfor ut fra rasjonell tenkning ved at de ikke foreligger en bevisst prosess for hvordan man kom frem til en slutning eller et standpunkt. Jung mente at mennesker som levde tett på naturen har utviklet denne evnen og personer som risikerer noe i ukjent "terreng" som grundere og pionerer. Forskere og filosofer bruker derfor ofte intuisjon i sitt arbeid for å utvikle ideer og teorier. Einstein fikk for eksempel ideen til relativitetsteorien da han tok seg en tur i parken mens oppfinneren Nikola Tesla så bilder av vekselstrømsteknikk i sine drømmer før han klarte å skrive ned ideene på papir. Dyktige ledere har også ofte godt utviklet intuisjon slik at de er i stand til å fatte beslutninger til tross for at de mangler viktig informasjon. I sin doktor avhandling om intuisjon og strategisk ledelse intervjuet Gisle Henden 105 norske toppledere om hvilken rolle intuisjon spiller for deres strategiske tenkning. Studien konkluderte med at norske toppledere legger større vekt på intuisjon enn analyse når de skal fatte strategiske beslutninger i nytt og ukjent terreng. Det å benytte seg av intuisjon handler derfor om å utvikle en sensitivitet for sammenhenger som ikke lar seg beskrive rasjonelt.
Hva intuisjon består av eller hvor den kommer fra er imidlertid noe som har forundret filosofer og psykologer i århundrer. De to leirene skiller seg fra hverandre i måten de betrakter intuisjon. I følge Henden betrakter de fleste filosofer intuisjon som den høyeste form for erkjennelse fordi de anser den for å være direkte knyttet opp mot selve fundamentet i virkeligheten (ideenes verden, arketyper, kvantefluktuasjoner). I følge filosofien er derfor intuisjon en helhetlig måte å tenke på fordi den er i ett med verden mens analytisk tenkning gir oss en fragmentert og ufullstendig forståelse fordi den baserer seg på å dele opp helheten.
Med unntak av Jung og noen få andre, har psykologien derimot ansett intuisjon som en form for ubevisst og automatisk tankeprosess som baserer seg på kunnskap og livserfaring man har opparbeidet seg. Denne formen for erkjennelse vil derfor være partisk og moden i større eller mindre grad, avhengig av hvordan en lever og graden av ekspertise. Det betyr for eksempel at en person som har lang erfaring med barn som regel vil ha utviklet en bedre intuisjon om hva de bør gjøre i en gitt situasjon.
Dersom man legger Jungs ideer til grunn så kan man argumentere for at intuisjon ikke bare kan trekke på innformasjon som er lagret i det personlig ubevisste, men også hele den kollektive underbevisstheten. På den måten kan en nybakt mor eller far intuitivt vite hva barnet trenger til tross for at de mangler erfaring fordi de kan trekke på erfaringsgrunnlaget fra generasjoner av foreldre før dem.
Intuisjon gir oss derfor kanskje tilgang til kunnskap som er lagret i vår individuelle underbevissthet men også den kollektive. Fordi den kollektive ubevisstheten ikke bare er passivt psykisk lag, men inneholder psykiske strukturer som ligger til grunn for både bevissthet og materie, så kan intuisjon gi oss tilgang til data for å forstå de underliggende prosessene som former verden.
Å ha intuisjon er derfor ikke bare en følelse, det er vel så mye en måte å sanse og handle. Det innebærer at hver gang man får en indre trang eller melding så må man følge den og observere hva som skjer. Hvis noe positivt eller meningsfylt kommer ut av det kan man anse det som en bekreftelse på at man er på rett kurs. Hvis man er bevisst dette vil man etter hvert oppleve at man kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen. Dersom vi klarer å gjøre dette til en naturlig del av vår være måte så frigjør vi kapasitet slik at vi kan være mer tilstede i øyeblikket. Det gjør oss bedre i stand til å sanse synkroniteten som finnes rundt oss til enhver tid og på den måten hjelpe oss til å leve mer balansert.
søndag 19. juni 2011
Lever vi i et kvantemultivers?
Det er blitt lansert en ny teori innen kosmologi som kombinerer to av de mest banebrytende teoriene inne fysikk. Teorien kalles "The multiverse interpretation of quantum mechanics" og kombinerer ideen om at alt eksisterer i superposisjon inntil det blir obsververt og ideen om at det finnes et uendelig antall paralelle universer.
Superposisjon er den tilstanden subatomiske partikler befinner seg i inntil vi foretar en måling. Superposisjon betyr rett og slett at en partikkel kan eksistere i alle tenkelige tilstander samtidig, inntil noe får superposisjonen til å kollapse og vi ender opp med en konkret tilstand som vi kan observere.
Et helt sentralt og ubesvart spørsmål innen kvantefysikk er hvorfor vi kan observe superposisjon på atomnivå i eksperimenter mens makroskopiske objekter som fotballer og planeter som består av atomer føles solide.
Majoriteten tror at partiklens superposisjon kollapser når den vekselvirker med omgivelsene gjennom noe som kalles "decoherence". Det er derfor vi ikke opplever at en fotabll eksisterer i flere tilstander samtidig. Et enkelt elektron eller til og med et molekyl kan vi skjerme fra omgivelsene slik at superposisjonen vedvarer mens en fotabll er for stor til å isolere og dermed kan vi heller ikke observere den i superosisjon Teoretisk finnes det ingen grense for hvor store objekter som kan eksistere i superposisjon).
Ettersom superposisjon eksisterer på atomnivå så må fenomenet operere for universet som helehet. Men, ettersom unierset per definisjon er alt som finnes, så er det ingenting det kan vekselvirke med for å kollapse den universelle superposisjonen. Det vil si, hvis det da ikke finnes noe utenfor universet vårt.
Hvis vi tar et steg tilbake og tenker tilbake på atomer i superposisjon, så innebærer det at alle tenkelige utfall er mulig inntill en av tilstandene aktualiseres. På femtitallet ble en teori kalt mange verdener hypotesen lansert. Den tenker seg at alle tenkelige utfall blir aktualisert, det vil si at i hvert eneste øyeblikk forgrenes universet opp i alle tenkelig utfall, fra kvantenivå og oppover.
Det betyr i såfall at det finnes et uendelige antall parallele universer. Ideen var at disse universene for alltid vile eksitere uavhnegig av vårt eget og ikke ha none innvirkning på vårt univers.
Den nye ideen tar utgangspunkt at disse paralelle universene eksisterer side om side med vårt eget i et uendelig multivers. Det betyr kanksje at andre univers fungerer som omgivelsene til vårt univers og på den måten får universets superposisjon til å kollapse. Det betyr kanksje at massen av et annet univers er i stand til å påvirke universet vårt gjennom gravitasjon. Kanksje det kan forklare mørk energi, ideen om at universets ekspansjon ser ut til å akselerere? Kanksje romtiden rett og slett strekkes som følge av gravitasjoneffekten av et annet univers?
Superposisjon er den tilstanden subatomiske partikler befinner seg i inntil vi foretar en måling. Superposisjon betyr rett og slett at en partikkel kan eksistere i alle tenkelige tilstander samtidig, inntil noe får superposisjonen til å kollapse og vi ender opp med en konkret tilstand som vi kan observere.
Et helt sentralt og ubesvart spørsmål innen kvantefysikk er hvorfor vi kan observe superposisjon på atomnivå i eksperimenter mens makroskopiske objekter som fotballer og planeter som består av atomer føles solide.
Majoriteten tror at partiklens superposisjon kollapser når den vekselvirker med omgivelsene gjennom noe som kalles "decoherence". Det er derfor vi ikke opplever at en fotabll eksisterer i flere tilstander samtidig. Et enkelt elektron eller til og med et molekyl kan vi skjerme fra omgivelsene slik at superposisjonen vedvarer mens en fotabll er for stor til å isolere og dermed kan vi heller ikke observere den i superosisjon Teoretisk finnes det ingen grense for hvor store objekter som kan eksistere i superposisjon).
Ettersom superposisjon eksisterer på atomnivå så må fenomenet operere for universet som helehet. Men, ettersom unierset per definisjon er alt som finnes, så er det ingenting det kan vekselvirke med for å kollapse den universelle superposisjonen. Det vil si, hvis det da ikke finnes noe utenfor universet vårt.
Hvis vi tar et steg tilbake og tenker tilbake på atomer i superposisjon, så innebærer det at alle tenkelige utfall er mulig inntill en av tilstandene aktualiseres. På femtitallet ble en teori kalt mange verdener hypotesen lansert. Den tenker seg at alle tenkelige utfall blir aktualisert, det vil si at i hvert eneste øyeblikk forgrenes universet opp i alle tenkelig utfall, fra kvantenivå og oppover.
Det betyr i såfall at det finnes et uendelige antall parallele universer. Ideen var at disse universene for alltid vile eksitere uavhnegig av vårt eget og ikke ha none innvirkning på vårt univers.
Den nye ideen tar utgangspunkt at disse paralelle universene eksisterer side om side med vårt eget i et uendelig multivers. Det betyr kanksje at andre univers fungerer som omgivelsene til vårt univers og på den måten får universets superposisjon til å kollapse. Det betyr kanksje at massen av et annet univers er i stand til å påvirke universet vårt gjennom gravitasjon. Kanksje det kan forklare mørk energi, ideen om at universets ekspansjon ser ut til å akselerere? Kanksje romtiden rett og slett strekkes som følge av gravitasjoneffekten av et annet univers?
onsdag 8. juni 2011
Absolutt kunnskap
Synkronisering gir oss et hint om at det finnes en underliggende historie i livene våre som vi er ment å følge. Synkronisering impliserer derfor at innformasjon som ligger frem i tid sett fra vårt ståsted på en eller annen måte allerede finnes. Jung kalte denne ubevisste innformasjonen for "absolutt kunnskap" fordi den ikke var begrenset av verken tid eller rom.
Med utgangspunkt i vår materialistiske tenkemåte så virker dette absurd men sett i lys av hva relativitetsteorien og kvantefysikk forteller oss om virkeligheten så er det ikke sikkert at dette er umulig. Selv om verken kvantefysikk eller relativitetsteorien kan bevise eller forklare synkronitet, så kan teoriene hjelpe oss til å godta mysteriet ved at de frir oss fra oppfatningen om at tid og rom er absolutte og at vi lever i en objektiv verden uavhengig av observatøren.
For det første så har både relativitetsteorien og senere eksperimenter slått fast at verken tid eller rom ikke er absolutte egenskaper ved virkeligheten men avhengig av hvordan den som observerer beveger seg. Denne fleksibiliteten medfører at fortid, nåtid og fremtid ting eksisterer på lik linje. Det betyr at når vi deler opp tid inn i fortid, fremtid og nåtid så er det ikke det annet enn en mental konstruksjon. Denne inndelingen finnes ikke annet enn som et praktisk mentalt verktøy for oss.
Kvantefysikk har også rokket ved vår intuitive oppfattelse av hvordan verden er skrudd sammen. Gang på gang viser eksperimenter med sub atomiske partikler at det finnes ingen objektiv virkelighet uavhengig av den som observerer. Naturen er konstruert slik at alt eksisterer i superposisjon inntil potensialet kollapser og på den måten blir aktualisert. Det betyr at alle mulige utfall eksisterer side om side inntil bølgefunksjonen kollapser og kun et utfall blir aktualisert.
Hvis det er slik at synkronisering innebærer en slags kommunikasjon eller guiding som omhandler hva vi oppfatter som fremtiden, så betyr det at bevissthet på en eller annen måte har tilgang til innformasjon som eksisterer utenfor det vi oppfatter som nåtiden. Hvis vi går ut i fra Jungs ide om en en underliggende substans som ligger til grunn for alt så betyr det at også bevissthet er en uløselig del av universet.
Hvis vi har dette som utgangspunkt og tar med i betraktning at det fundamentalt sett ikke er noe forskjell mellom fortid og fremtid så er det ikke utenkelig å se for seg at bevissthet på en eller annen måte har tilgang på innformasjon som omhandler all tid og alle mulige utfall.
Vi vil aldri kunne oppfatte dette bevisst fordi sinnet ville blitt fullstendig overveldet men underbevisstheten vår opererer annerledes. Når vi drømmer frikobles vi fra illusjonen om at tid og rom eksisterer som absolutte og at det alltid må finnes en begynnelse og en årsak. Underbevisstheten vår fungerer kanskje derfor som en slags mental port som forbinder vår individuelle bevissthet med resten av universet og som samtidig sørger for at vi ikke overveldes av innformasjon fra den absolutte kunnskap. Kun innformasjon som har betydning for vår personlige utvikling går igjennom det psykiske filteret og presenteres symbolsk gjennom synkroniserte hendelser. Vi vil derfor være tjent med å utvikle vår tilstedeværelse og oppmerksomhet slik at vi blir mer bevisst på innformasjonsflyten som kontinuerlig går mellom helhet og del.
Med utgangspunkt i vår materialistiske tenkemåte så virker dette absurd men sett i lys av hva relativitetsteorien og kvantefysikk forteller oss om virkeligheten så er det ikke sikkert at dette er umulig. Selv om verken kvantefysikk eller relativitetsteorien kan bevise eller forklare synkronitet, så kan teoriene hjelpe oss til å godta mysteriet ved at de frir oss fra oppfatningen om at tid og rom er absolutte og at vi lever i en objektiv verden uavhengig av observatøren.
For det første så har både relativitetsteorien og senere eksperimenter slått fast at verken tid eller rom ikke er absolutte egenskaper ved virkeligheten men avhengig av hvordan den som observerer beveger seg. Denne fleksibiliteten medfører at fortid, nåtid og fremtid ting eksisterer på lik linje. Det betyr at når vi deler opp tid inn i fortid, fremtid og nåtid så er det ikke det annet enn en mental konstruksjon. Denne inndelingen finnes ikke annet enn som et praktisk mentalt verktøy for oss.
Kvantefysikk har også rokket ved vår intuitive oppfattelse av hvordan verden er skrudd sammen. Gang på gang viser eksperimenter med sub atomiske partikler at det finnes ingen objektiv virkelighet uavhengig av den som observerer. Naturen er konstruert slik at alt eksisterer i superposisjon inntil potensialet kollapser og på den måten blir aktualisert. Det betyr at alle mulige utfall eksisterer side om side inntil bølgefunksjonen kollapser og kun et utfall blir aktualisert.
Hvis det er slik at synkronisering innebærer en slags kommunikasjon eller guiding som omhandler hva vi oppfatter som fremtiden, så betyr det at bevissthet på en eller annen måte har tilgang til innformasjon som eksisterer utenfor det vi oppfatter som nåtiden. Hvis vi går ut i fra Jungs ide om en en underliggende substans som ligger til grunn for alt så betyr det at også bevissthet er en uløselig del av universet.
Hvis vi har dette som utgangspunkt og tar med i betraktning at det fundamentalt sett ikke er noe forskjell mellom fortid og fremtid så er det ikke utenkelig å se for seg at bevissthet på en eller annen måte har tilgang på innformasjon som omhandler all tid og alle mulige utfall.
Vi vil aldri kunne oppfatte dette bevisst fordi sinnet ville blitt fullstendig overveldet men underbevisstheten vår opererer annerledes. Når vi drømmer frikobles vi fra illusjonen om at tid og rom eksisterer som absolutte og at det alltid må finnes en begynnelse og en årsak. Underbevisstheten vår fungerer kanskje derfor som en slags mental port som forbinder vår individuelle bevissthet med resten av universet og som samtidig sørger for at vi ikke overveldes av innformasjon fra den absolutte kunnskap. Kun innformasjon som har betydning for vår personlige utvikling går igjennom det psykiske filteret og presenteres symbolsk gjennom synkroniserte hendelser. Vi vil derfor være tjent med å utvikle vår tilstedeværelse og oppmerksomhet slik at vi blir mer bevisst på innformasjonsflyten som kontinuerlig går mellom helhet og del.
tirsdag 24. mai 2011
Verden er Magisk! Snart i oppdatert e-bok versjon
Er straks ferdig med å oppdatere innholdet. Ikke noe av det jeg skrev har hvert feil slik jeg ser det. Tvert i mot, så har de siste fire årene etter utgivelsen styrket meg i troen på at det jeg håpet kunne være en måte å betrakte livet på faktisk har noe for seg.
Men i etterpåklokskapens lys har jeg sett at enkelte partier har vært for teknisk og detaljert og som ødeleger noe av leserflyten. Jeg har derfor valgt å ta bort litt tekst som jeg føler er overflødig. Jeg har også lagt til ny tekst som jeg føler både hjelper på flyten men også for å belyse enkelte deler av teksten på en bedre måte.
Håper dette kan bli boken folk vil lese på moben til og fra jobb til høsten :)
onsdag 27. april 2011
Vikling ut av et selv
I motsetning til sin tidligere læremester Sigmund Freud hadde Jung et helt annen syn på underbevissthetens funksjon. Jung aksepterte ikke Freuds ide om at den personlige underbevisstheten bare var en slags psykisk dumpingplass for undertrykte negative følelser (skyld, skam, sinne osv). Jung var enig i at dette var et aspekt ved den individuelle psyken men at det også fantes en underliggende harmoni som lå gjemt bak skyggesidene i sinnet.
Den kunne vokse frem dersom man integrerte de ubevisste skyggesidene inn i bevisstheten. En slik psykisk integrasjon ville i følge Jung føre til at man blir psykologisk "hel", en tilstand preget av tilfredshet og indre harmoni.
Jung mente at det fantes mekanismer i psyken som ville forsøke å korrigere ubalansene våre. Enten ved å presentere symbolske motsatser i drømmene våre, eller i form av en meningsfull sammenstilling av innformasjon som forbinder vår indre psykologiske tilstand med opplevelser i den eksterne verden. Synkronisering kan derfor betraktes som et slags psykisk selvregulerende system på lik linje med kroppens immunforsvar. Når kroppen angripes av en infeksjon og kommer i ubalanse så regulerer kroppen dette ved at vi får feber. Tilsvarende når psyken er i ubalanse vil psyken igangsette synkronisering med den hensikt å gjenopprette vår psykologiske helse. Det er derfor synkronisering ofte dukker opp i faser av livet der vi psykologisk sett er litt i ubalanse. Som for eksempel ved død, fødsel, bytte/miste jobb, begynnelse eller brudd på kjærlighetsforhold og så videre.
Synkronisering er ikke bare noe vi kan oppleve i store begivenheter men det er da meningen og den psykiske energien blir så kraftig at bevisstheten ikke kan unngå å legge merke til den. Synkronisering er et grunnleggende prinsipp ved universet som operer overalt og hele tiden så det kan like gjerne skje i faser av livet der vi føler at vi har stagnert, eller når vi står ovenfor et veivalg.
Uansett hvilken form synkroniseringen tar eller hva slags livssituasjon vi befinner oss i så har synkroniserte hendelser til felles at de åpner en symbolsk dør som vi blir invitert til å gå inn i. Jung mente at det var helt avgjørende at vi ikke avfeide symbolikken i synkroniserte hendelser men tvert i mot bevisstgjør oss den og følger den opp med konkret handling. På den måten sørger man for at potensialet og meningen i den synkroniserte hendelsen blir aktualisert.
For Jung var dette det høyeste målet i livet fordi det innebar at man igangsatte en psykologisk prosess der man knytter seg opp mot noe som er større enn ego. Jung kalte denne personlig utviklingsprosessen for individuasjon. Den må ikke forveksles med selvrealisering som i Maslows behovspyramide. Individuasjon handler om nivået over, om å transendere den personlige bevisstheten ved å integrere den inn i en større helhet. Det er interessant å merke seg at selvutvikling betyr å vikle seg ut av seg selv. Selvutvikling handler derfor om å løfte blikket og se at vi eksisterer som en del av noe større. En helhet som innbefatter både psyke, materie og mening.
Det er viktig å understreke at individuasjonsprosessen ikke innebærer at vi skal gi slipp på hvem vi er og hva vi som individ ønsker ut av livet til fordel for det kollektive. Yin- yang logikk er absolutt og gjelder i alle livets fasetter. Vi kan ikke omfavne kun en av polaritetene. Derfor blir det feil dersom man ofrer alle sine personlige ønsker til fordel for det kollektive. Tilsvarende blir det også feil dersom vi utelukkende fokuserer energien vår på realisering av egoets ønsker. Vi må integrere motsetningene i en større helhet.
Hvis man går ut i fra ideen om at alt er ett, så virker det logisk at dersom man kun lever ut i fra egoets fragmenterte innformasjonsfelt, det vil si at man tenker og handler ut i fra at man eksisterer som en separat del så vil man ikke operere optimalt. Hvis man derimot omfavner innformasjonen som formidles gjennom synkronisering vil man kunne dra nytte av et innformasjonsfelt som ikke er begrenset av verken tid eller rom. Individuasjon handler derfor om at det finnes en form for innformasjonsflyt (synkronisering) mellom helhet og del (ego) som vi bør bli bevisst. I følge Jung var derfor oppdagelsen av individuasjonsprosessen den psykologiske versjonen av den Koperniske revolusjon fordi den hjelper oss til å finne vår plass i kosmos.
Det å være bevisst synkronisering og handle på bakgrunn av den er en måte å leve på som skiller seg vesentlig ut i fra vår yang dominert tankemåte der vi er opptatt av å planlegge for å kontrollere så mange aspekter ved livet som mulig. Synkronisering derimot handler om å slippe yin kreftene fri slik at vi slutter å tenke og handle som et fragmentert individ og heller begynner å se oss som en uløselig del av noe større.
En som er oppmerksom på mulighetene som synkronisering representerer og aktivt benytter seg av den er forfatteren Deepak Chokra. Han forteller at livet hans inneholder så mye synkronitet at hver gang han tar et fly så forventer han at passasjeren ved siden av vil vise seg å være overraskende viktig for ham. Enten i form av å komme med et nytt perspektiv som gjør at han kan løse et problem eller et manglende ledd for å kunne gjennomføre noe.
Det å kunne sanse og operere ut i fra et slikt perspektiv krever at vi kultiverer en holdning og tankegang som går på at man er tilstedet i nuet, åpen, mottakelig og ikke dømmende. Dersom vi ikke er bevisst disse mentale kvalitetene så vil vi ikke være i stand til å oppfatte mulighetene som ligger i synkronisering. For eksempel hvis tankene våre hele tiden fokuserer på hva som har vært eller hva som skal bli så er vi ikke tilstede i nuet og vår evne til å sanse synkronisering blir redusert. Tilsvarende er vi nødt til å akseptere symbolikken i den synkroniserte hendelsen og ikke la den rasjonelle delen av sinnet vårt avfeie det som umulig. Og sist men ikke minst, må vi være åpne for å handle på et øyeblikks varsel i det synkroniseringen åpenbarer seg. I det øyeblikk man kobler inn det bevisste jeg-et for å forsøke å analysere og få kontroll over situasjonen så forsvinner øyeblikket og muligheten for å henge seg på. I praksis innebærer derfor synkronisering at man ikke forsøker å kontrollere alle aspekter i tilværelsen men i stedet åpner opp for synergier ved å la livet "flyte" igjennom en.
Denne måten å operere på finner vi ofte igjen hos heltene i eventyr. De har ofte ingen konvensjonelle helteferdighet som styrke, hurtighet, våpen osv. I stede preges heltene ofte av at de har en åpenhet til livet som gjør at de operer synkront. I eventyret “Prinsessa som ingen kunne målbinde” går brødrene hans rett forbi en død skjære og to bukkehorn, men Espen Askeladd plukker de opp. Som vi vet får han god brukt for tingene senere. Der Askeladden er oppmerksom på hva universet sender ham, er brødrene helt blinde. Og det er Askeladden som tar med seg alle de gode hjelperne som hendig dukker opp langs veien til kongsgården. Espen Askeladd er derfor oppmerksom på den synkronisiteten som finnes rundt ham og handler i tråd med den.
Grunnleggeren og administrerende direktør i Apple, Steve Jobs, gir et godt eksempel på hvordan man kan operere som Askeladden ved å ikke forsøke å kontrollere livet men isteden la det flyte igjennom en. I en tale han holdt for avgangsstudentene ved Stanford University forteller Jobs hvordan han hadde sluttet college fordi han ikke følte fagene han tok gav ham noe. Han hadde heller ingen visjon om hva han ønsket å gjøre med livet sitt. Jobs forlot imidlertid ikke universitetet helt. Ettersom han hadde sluttet å ta en grad, kunne han begynne å bruke tiden sin på å gå på de forelesningene som han fant interessante. Et av disse fagene var kalligrafi hvor Jobs lærte om hvordan han skulle gjøre fonter vakre og hvordan man kan presentere innformasjon på den mest estetiske måten. Jobs så overhodet ingen praktisk nytte av denne kunnskapen, men ti år senere da han designet den første Macintosh computeren ble plutselig denne tilsynelatende ubrukelige kunnskapen veldig relevant. Resten er historie, Apple har siden vært helt ledende på grafisk brukergrensesnitt i alle deres applikasjoner. Som Jobs sier i talen så var det helt umulig for han å se sammenhengen eller konsekvensen av valgene han tok da med sin fremtidige livssituasjon. Alt han hadde var en tro på at ting på en eller annen måte ville ordne seg. Som Jobs sier i sin tale til studentene:
You have to trust in something — your gut, destiny, life, karma, whatever. This approach has never let me down, and it has made all the difference in my life.
Vi må derfor stole på at det finnes et større prinsipp, et større system som vi er en del av og som berikes av at vi alle utvikler oss mot vårt høyeste potensial fordi muligheten for synergi er uendelige.
Den kunne vokse frem dersom man integrerte de ubevisste skyggesidene inn i bevisstheten. En slik psykisk integrasjon ville i følge Jung føre til at man blir psykologisk "hel", en tilstand preget av tilfredshet og indre harmoni.
Jung mente at det fantes mekanismer i psyken som ville forsøke å korrigere ubalansene våre. Enten ved å presentere symbolske motsatser i drømmene våre, eller i form av en meningsfull sammenstilling av innformasjon som forbinder vår indre psykologiske tilstand med opplevelser i den eksterne verden. Synkronisering kan derfor betraktes som et slags psykisk selvregulerende system på lik linje med kroppens immunforsvar. Når kroppen angripes av en infeksjon og kommer i ubalanse så regulerer kroppen dette ved at vi får feber. Tilsvarende når psyken er i ubalanse vil psyken igangsette synkronisering med den hensikt å gjenopprette vår psykologiske helse. Det er derfor synkronisering ofte dukker opp i faser av livet der vi psykologisk sett er litt i ubalanse. Som for eksempel ved død, fødsel, bytte/miste jobb, begynnelse eller brudd på kjærlighetsforhold og så videre.
Synkronisering er ikke bare noe vi kan oppleve i store begivenheter men det er da meningen og den psykiske energien blir så kraftig at bevisstheten ikke kan unngå å legge merke til den. Synkronisering er et grunnleggende prinsipp ved universet som operer overalt og hele tiden så det kan like gjerne skje i faser av livet der vi føler at vi har stagnert, eller når vi står ovenfor et veivalg.
Uansett hvilken form synkroniseringen tar eller hva slags livssituasjon vi befinner oss i så har synkroniserte hendelser til felles at de åpner en symbolsk dør som vi blir invitert til å gå inn i. Jung mente at det var helt avgjørende at vi ikke avfeide symbolikken i synkroniserte hendelser men tvert i mot bevisstgjør oss den og følger den opp med konkret handling. På den måten sørger man for at potensialet og meningen i den synkroniserte hendelsen blir aktualisert.
For Jung var dette det høyeste målet i livet fordi det innebar at man igangsatte en psykologisk prosess der man knytter seg opp mot noe som er større enn ego. Jung kalte denne personlig utviklingsprosessen for individuasjon. Den må ikke forveksles med selvrealisering som i Maslows behovspyramide. Individuasjon handler om nivået over, om å transendere den personlige bevisstheten ved å integrere den inn i en større helhet. Det er interessant å merke seg at selvutvikling betyr å vikle seg ut av seg selv. Selvutvikling handler derfor om å løfte blikket og se at vi eksisterer som en del av noe større. En helhet som innbefatter både psyke, materie og mening.
Det er viktig å understreke at individuasjonsprosessen ikke innebærer at vi skal gi slipp på hvem vi er og hva vi som individ ønsker ut av livet til fordel for det kollektive. Yin- yang logikk er absolutt og gjelder i alle livets fasetter. Vi kan ikke omfavne kun en av polaritetene. Derfor blir det feil dersom man ofrer alle sine personlige ønsker til fordel for det kollektive. Tilsvarende blir det også feil dersom vi utelukkende fokuserer energien vår på realisering av egoets ønsker. Vi må integrere motsetningene i en større helhet.
Hvis man går ut i fra ideen om at alt er ett, så virker det logisk at dersom man kun lever ut i fra egoets fragmenterte innformasjonsfelt, det vil si at man tenker og handler ut i fra at man eksisterer som en separat del så vil man ikke operere optimalt. Hvis man derimot omfavner innformasjonen som formidles gjennom synkronisering vil man kunne dra nytte av et innformasjonsfelt som ikke er begrenset av verken tid eller rom. Individuasjon handler derfor om at det finnes en form for innformasjonsflyt (synkronisering) mellom helhet og del (ego) som vi bør bli bevisst. I følge Jung var derfor oppdagelsen av individuasjonsprosessen den psykologiske versjonen av den Koperniske revolusjon fordi den hjelper oss til å finne vår plass i kosmos.
Det å være bevisst synkronisering og handle på bakgrunn av den er en måte å leve på som skiller seg vesentlig ut i fra vår yang dominert tankemåte der vi er opptatt av å planlegge for å kontrollere så mange aspekter ved livet som mulig. Synkronisering derimot handler om å slippe yin kreftene fri slik at vi slutter å tenke og handle som et fragmentert individ og heller begynner å se oss som en uløselig del av noe større.
En som er oppmerksom på mulighetene som synkronisering representerer og aktivt benytter seg av den er forfatteren Deepak Chokra. Han forteller at livet hans inneholder så mye synkronitet at hver gang han tar et fly så forventer han at passasjeren ved siden av vil vise seg å være overraskende viktig for ham. Enten i form av å komme med et nytt perspektiv som gjør at han kan løse et problem eller et manglende ledd for å kunne gjennomføre noe.
Det å kunne sanse og operere ut i fra et slikt perspektiv krever at vi kultiverer en holdning og tankegang som går på at man er tilstedet i nuet, åpen, mottakelig og ikke dømmende. Dersom vi ikke er bevisst disse mentale kvalitetene så vil vi ikke være i stand til å oppfatte mulighetene som ligger i synkronisering. For eksempel hvis tankene våre hele tiden fokuserer på hva som har vært eller hva som skal bli så er vi ikke tilstede i nuet og vår evne til å sanse synkronisering blir redusert. Tilsvarende er vi nødt til å akseptere symbolikken i den synkroniserte hendelsen og ikke la den rasjonelle delen av sinnet vårt avfeie det som umulig. Og sist men ikke minst, må vi være åpne for å handle på et øyeblikks varsel i det synkroniseringen åpenbarer seg. I det øyeblikk man kobler inn det bevisste jeg-et for å forsøke å analysere og få kontroll over situasjonen så forsvinner øyeblikket og muligheten for å henge seg på. I praksis innebærer derfor synkronisering at man ikke forsøker å kontrollere alle aspekter i tilværelsen men i stedet åpner opp for synergier ved å la livet "flyte" igjennom en.
Denne måten å operere på finner vi ofte igjen hos heltene i eventyr. De har ofte ingen konvensjonelle helteferdighet som styrke, hurtighet, våpen osv. I stede preges heltene ofte av at de har en åpenhet til livet som gjør at de operer synkront. I eventyret “Prinsessa som ingen kunne målbinde” går brødrene hans rett forbi en død skjære og to bukkehorn, men Espen Askeladd plukker de opp. Som vi vet får han god brukt for tingene senere. Der Askeladden er oppmerksom på hva universet sender ham, er brødrene helt blinde. Og det er Askeladden som tar med seg alle de gode hjelperne som hendig dukker opp langs veien til kongsgården. Espen Askeladd er derfor oppmerksom på den synkronisiteten som finnes rundt ham og handler i tråd med den.
Grunnleggeren og administrerende direktør i Apple, Steve Jobs, gir et godt eksempel på hvordan man kan operere som Askeladden ved å ikke forsøke å kontrollere livet men isteden la det flyte igjennom en. I en tale han holdt for avgangsstudentene ved Stanford University forteller Jobs hvordan han hadde sluttet college fordi han ikke følte fagene han tok gav ham noe. Han hadde heller ingen visjon om hva han ønsket å gjøre med livet sitt. Jobs forlot imidlertid ikke universitetet helt. Ettersom han hadde sluttet å ta en grad, kunne han begynne å bruke tiden sin på å gå på de forelesningene som han fant interessante. Et av disse fagene var kalligrafi hvor Jobs lærte om hvordan han skulle gjøre fonter vakre og hvordan man kan presentere innformasjon på den mest estetiske måten. Jobs så overhodet ingen praktisk nytte av denne kunnskapen, men ti år senere da han designet den første Macintosh computeren ble plutselig denne tilsynelatende ubrukelige kunnskapen veldig relevant. Resten er historie, Apple har siden vært helt ledende på grafisk brukergrensesnitt i alle deres applikasjoner. Som Jobs sier i talen så var det helt umulig for han å se sammenhengen eller konsekvensen av valgene han tok da med sin fremtidige livssituasjon. Alt han hadde var en tro på at ting på en eller annen måte ville ordne seg. Som Jobs sier i sin tale til studentene:
You have to trust in something — your gut, destiny, life, karma, whatever. This approach has never let me down, and it has made all the difference in my life.
Vi må derfor stole på at det finnes et større prinsipp, et større system som vi er en del av og som berikes av at vi alle utvikler oss mot vårt høyeste potensial fordi muligheten for synergi er uendelige.
tirsdag 29. mars 2011
Meningsfulle Sammenhenger
De fleste har nok opplevd det en eller annen gang. Episoder i livet der en eller flere uavhengige hendelser faller perfekt på plass på en slik måte at det skaper mening for den som opplever det. Den sveitsiske psykiatrikeren Carl Gustav Jung kalte slike opplevelser for synkronisering. Der hvor man ikke kan påvise en direkte årsaks sammenheng mellom hendelser men hvor det allikevel finnes en meningsfull forbindelse som er for spesiell til å bare skyldes ren tilfeldighet. Denne type sammenhenger kan inntreffe i drømmer, hendelser eller som meningsfulle mønstre over et langt liv. Felles for dem alle er at de gir oss følelsen av at det finnes en slags historie i livet vårt.
Jung hadde en rekke slike eksempler, både personlige men også fra sine pasienter. Det mest kjente eksemplet er gjengitt i hans avhandling “Synchronicity: An Acausal Connecting Principle”, og omfatter en kvinne som Jung hadde i terapi men som var svært vanskelig å komme inn på. “Jeg måtte gripe meg selv i håpe at noe uventet og irrasjonelt skulle dukke opp, noe som ville bryte gjennom den rasjonelle stillheten hun hadde lukket seg selv med. Vel, jeg satt ovenfor henne med ryggen mot vinduet samtidig som jeg lyttet. Hun hadde hatt en imponerende drøm natten før, hvor hun drømte at hun fikk en gyllen Skarabé – et stykke kostbart smykke. Mens hun fortalte meg denne drømmen hørte jeg plutselig en svak tapping mot vinduet. Jeg snudde meg og så at det var et flygende insekt som forsøkte å komme inn i det mørke rommet. Det var veldig merkelig. Jeg åpnet vinduet og fanget insektet i luften. Det var en vanlig skarabé-bille, eller en rose-side chafer (Cetonia Aurata), som man finner på våre breddegrader, og som med sin gull-grønne farge ligner veldig på en gyllen skarabé. Jeg overrakk billen til pasienten og sa -her er skarabéen din”
Jung tolket denne hendelsen som en synkronisert hendelse, et meningsfullt sammentreff som løste et problem. Sammentreffet bar med seg et budskap om at kvinnen måtte “gjenfødes” for å komme ut av sin stillhet. Jung henviste til oldtidens Egypt, hvor skarabéen var et symbol på gjenfødelse. Historien ender med at denne hendelsen fikk kvinnen til å åpne opp for sine problemer og hun ble helbredet.
Et annet eksempel var da kona til en pasient fortalte han at når hennes mor og bestemor døde, så hadde en flokk fugler satt seg ned utenfor huset hennes. Pasienten hadde fått noen symptomer og Jung anbefalte ham å oppsøke en hjertespesialist. Legen fant ikke noe galt med mannen men på vei hjem kollapset han og døde. På det tidspunktet var kona hans allerede foruroliget fordi en flokk fugler hadde landet utenfor huset hennes rett etter at mannen dro til legen.
I et annet tilfelle forteller Jung om en gang han gikk i skogen sammen med en pasient som da forteller om den viktigste drømmen i livet hennes. Et av elementene i drømmen var at hun hadde drømt om en rev som kom ned fra trappen i hennes foreldres hus. I det hun forteller dette dukker en rev opp like foran dem og blir værende på stien i flere minutter.
Det var etter en rekke slike hendelser at han kom opp med begrepet synkronitet for å beskrive slik meningsfulle sammenhenger. Jung skrev at han i begynnelsen var svært overasket over hvor mange av hans pasienter som hadde opplevd synkronisering og samtidig hvor hemmelig denne type opplevelsen ble holdt. Folk var livredde for å snakke om dem fordi de var redd for å bli latterliggjort.
Sentralt i Jungs forklaringsmodell rundt synkronisering er at vår individuelle bevissthet bare er toppen av et psykisk isfjell. Under vår individuelle våkne bevissthet og underbevissthet ligger et dypere psykisk lag som Jung kalte for den kollektive underbevissthet. Jung mente at på samme måte som alle mennesker har et felles genetisk arvemateriale, har vi også et felles psykisk arvemateriale. Dette arvematerialet bestod i følge Jung av psykologiske arketyper, psykiske strukturer som gikk igjen hos alle kulturer og som er med på å forme vår individuelle psyke. Jung mente at arketypene påvirker oss gjennom drømmer, ritualer, religioner og psykoser. De er en slags psykisk struktur, som gis en gjentagende og lik form, av mennesker verden over.
Arketypene er usynlig for vår våkne bevissthet, vi kan bare oppfatte effekten av dem gjennom vår måte å tenke og handle på, drømmene våre, symboler, kunst, myter og så videre. Jung fant arketypene i sine pasienters drømmer, schizofrene pasienter, gamle religioner og mytologiske fortellinger fra hele verden. Eksempler på de viktigste arketypene er: Selvet (den indre gud), Skyggen, Animus (kvinnens maskuline side) og Anima (mannens feminine side). Disse psykiske strukturene som deles av all mennesker representer på en måte et slags sett med dynamiske byggeklosser som hvert enkelt menneske bygger opp sin egen unike psykologiske profil opp fra.
Arketypene kan også forståes som potensialer som blir virkeliggjort når de når frem til vår individuelle bevissthet gjennom tanker, følelser og drømmer eller når de manifesteres gjennom vår interaksjon med verden. Den moderlige arketype for eksempel blir aktualisert i barnets sinn når det møter personer som har likhetstrekk med denne arketypen. Den moderlige arketypen blir da en funksjonell del av den personlige ubevisstheten på samme måte som den er en del av den kollektive ubevisstheten. Jung mente at arketyper ikke utelukkende var psykiske strukturer, de fungerte også som et bindeledd mellom bevissthet og den materielle verden. Arketyper var derfor i følge Jung psykoide, det vil si at de hadde en dualistisk natur som gjorde at de kunne operere i både den psykiske og den materielle verden.
For Jung bestod derfor materie og sinn fundamentalt sett av den samme underliggende substansen. Han brukte betegnelsen "Unus mundi", det latinske navnet for "en verden" for å beskrive konseptet om en underliggende virkelighet som gir form til både psyke og materie. Sett i lys av unus mundi argumenterte Jung for at synkronitet var mulig ettersom både den bevisste opplevelsen og den eksterne hendelsen stammet fra den samme underliggende kilden. Det som gjør synkronisering så vanskelig å akseptere er at mening på en eller annen måte må flettes inn i en tilværelse som styres av fysiske prosesser. Derfor tok det en god stund før også Jung ble komfortabel med fenomenet (meg selv inkludert).
Det som etter hvert overbeviste Jung om at synkronisering var et reelt fenomen var at kvantefysikk åpnet opp for at det fantes forbindelser mellom subatomiske partikler som går utenfor vår oppfatning av hvordan tid og rom hang sammen. Partikler kan bli sammenviklet slik at hvis man foretar en måling på den ene så "merker" den andre dette øyeblikkelig selv om den befinner seg på den andre siden av universet. Det finnes ingen energi eller informasjonsoverføring som registreres. Kvantefysikk viste også at virkeligheten på atomnivå fungerer slik at ting skjer av seg selv, det vil si uten at man kan peke ut en underliggende årsak. Dersom forbindelsen mellom årsak og virkning i fysiske prosesser bare er statistisk gyldig, så mente Jung at han hadde belegg for ideen om synkronitet, et prinsipp hvor det ikke finnes en direkte årsak sammenheng mellom hendelser.
Jung var ikke alene om å se sammenheng mellom vår mentale verden og den fysiske. Den østeriske Nobel prisvinneren i fysikk, Wolfgang Pauli var fascinert av Jung's ideer om synkronisering og sammen gav de ut boken The Interpretation of Nature and the Psyche: C.J. Jung, Synchronicity, an Acausal Connecting Principle. I den argumenterte Jung og Pauli for at vår mentale verden og det fysiske ikke var separate fenomener men ulike manifestasjoner av den samme underliggende substansen.
Lignende ideer finner vi også igjen hos en annen nobelprisvinner i fysikk David Bohm. I følge Bohm er dagens vitenskapsparadigme mangelfull fordi man er for opptatt av å reduksjonisme, mens alle fenomener i virkeligheten er en del av en større helhet. Denne helheten inneholder alt, ellers ville det eksistere elementer som ligger utenfor og dermed er en del av en annen virkelighet. Det betyr at både det abstrakte og det konkrete har en likverdig eksistens, akkurat som yin og yang. Dermed blir det logisk at også abstrakte konsepter som mening må flettes inn i sammen med den fysiske verden av årsak og virkning.
Jung hadde en rekke slike eksempler, både personlige men også fra sine pasienter. Det mest kjente eksemplet er gjengitt i hans avhandling “Synchronicity: An Acausal Connecting Principle”, og omfatter en kvinne som Jung hadde i terapi men som var svært vanskelig å komme inn på. “Jeg måtte gripe meg selv i håpe at noe uventet og irrasjonelt skulle dukke opp, noe som ville bryte gjennom den rasjonelle stillheten hun hadde lukket seg selv med. Vel, jeg satt ovenfor henne med ryggen mot vinduet samtidig som jeg lyttet. Hun hadde hatt en imponerende drøm natten før, hvor hun drømte at hun fikk en gyllen Skarabé – et stykke kostbart smykke. Mens hun fortalte meg denne drømmen hørte jeg plutselig en svak tapping mot vinduet. Jeg snudde meg og så at det var et flygende insekt som forsøkte å komme inn i det mørke rommet. Det var veldig merkelig. Jeg åpnet vinduet og fanget insektet i luften. Det var en vanlig skarabé-bille, eller en rose-side chafer (Cetonia Aurata), som man finner på våre breddegrader, og som med sin gull-grønne farge ligner veldig på en gyllen skarabé. Jeg overrakk billen til pasienten og sa -her er skarabéen din”
Jung tolket denne hendelsen som en synkronisert hendelse, et meningsfullt sammentreff som løste et problem. Sammentreffet bar med seg et budskap om at kvinnen måtte “gjenfødes” for å komme ut av sin stillhet. Jung henviste til oldtidens Egypt, hvor skarabéen var et symbol på gjenfødelse. Historien ender med at denne hendelsen fikk kvinnen til å åpne opp for sine problemer og hun ble helbredet.
Et annet eksempel var da kona til en pasient fortalte han at når hennes mor og bestemor døde, så hadde en flokk fugler satt seg ned utenfor huset hennes. Pasienten hadde fått noen symptomer og Jung anbefalte ham å oppsøke en hjertespesialist. Legen fant ikke noe galt med mannen men på vei hjem kollapset han og døde. På det tidspunktet var kona hans allerede foruroliget fordi en flokk fugler hadde landet utenfor huset hennes rett etter at mannen dro til legen.
I et annet tilfelle forteller Jung om en gang han gikk i skogen sammen med en pasient som da forteller om den viktigste drømmen i livet hennes. Et av elementene i drømmen var at hun hadde drømt om en rev som kom ned fra trappen i hennes foreldres hus. I det hun forteller dette dukker en rev opp like foran dem og blir værende på stien i flere minutter.
Det var etter en rekke slike hendelser at han kom opp med begrepet synkronitet for å beskrive slik meningsfulle sammenhenger. Jung skrev at han i begynnelsen var svært overasket over hvor mange av hans pasienter som hadde opplevd synkronisering og samtidig hvor hemmelig denne type opplevelsen ble holdt. Folk var livredde for å snakke om dem fordi de var redd for å bli latterliggjort.
Sentralt i Jungs forklaringsmodell rundt synkronisering er at vår individuelle bevissthet bare er toppen av et psykisk isfjell. Under vår individuelle våkne bevissthet og underbevissthet ligger et dypere psykisk lag som Jung kalte for den kollektive underbevissthet. Jung mente at på samme måte som alle mennesker har et felles genetisk arvemateriale, har vi også et felles psykisk arvemateriale. Dette arvematerialet bestod i følge Jung av psykologiske arketyper, psykiske strukturer som gikk igjen hos alle kulturer og som er med på å forme vår individuelle psyke. Jung mente at arketypene påvirker oss gjennom drømmer, ritualer, religioner og psykoser. De er en slags psykisk struktur, som gis en gjentagende og lik form, av mennesker verden over.
Arketypene er usynlig for vår våkne bevissthet, vi kan bare oppfatte effekten av dem gjennom vår måte å tenke og handle på, drømmene våre, symboler, kunst, myter og så videre. Jung fant arketypene i sine pasienters drømmer, schizofrene pasienter, gamle religioner og mytologiske fortellinger fra hele verden. Eksempler på de viktigste arketypene er: Selvet (den indre gud), Skyggen, Animus (kvinnens maskuline side) og Anima (mannens feminine side). Disse psykiske strukturene som deles av all mennesker representer på en måte et slags sett med dynamiske byggeklosser som hvert enkelt menneske bygger opp sin egen unike psykologiske profil opp fra.
Arketypene kan også forståes som potensialer som blir virkeliggjort når de når frem til vår individuelle bevissthet gjennom tanker, følelser og drømmer eller når de manifesteres gjennom vår interaksjon med verden. Den moderlige arketype for eksempel blir aktualisert i barnets sinn når det møter personer som har likhetstrekk med denne arketypen. Den moderlige arketypen blir da en funksjonell del av den personlige ubevisstheten på samme måte som den er en del av den kollektive ubevisstheten. Jung mente at arketyper ikke utelukkende var psykiske strukturer, de fungerte også som et bindeledd mellom bevissthet og den materielle verden. Arketyper var derfor i følge Jung psykoide, det vil si at de hadde en dualistisk natur som gjorde at de kunne operere i både den psykiske og den materielle verden.
For Jung bestod derfor materie og sinn fundamentalt sett av den samme underliggende substansen. Han brukte betegnelsen "Unus mundi", det latinske navnet for "en verden" for å beskrive konseptet om en underliggende virkelighet som gir form til både psyke og materie. Sett i lys av unus mundi argumenterte Jung for at synkronitet var mulig ettersom både den bevisste opplevelsen og den eksterne hendelsen stammet fra den samme underliggende kilden. Det som gjør synkronisering så vanskelig å akseptere er at mening på en eller annen måte må flettes inn i en tilværelse som styres av fysiske prosesser. Derfor tok det en god stund før også Jung ble komfortabel med fenomenet (meg selv inkludert).
Det som etter hvert overbeviste Jung om at synkronisering var et reelt fenomen var at kvantefysikk åpnet opp for at det fantes forbindelser mellom subatomiske partikler som går utenfor vår oppfatning av hvordan tid og rom hang sammen. Partikler kan bli sammenviklet slik at hvis man foretar en måling på den ene så "merker" den andre dette øyeblikkelig selv om den befinner seg på den andre siden av universet. Det finnes ingen energi eller informasjonsoverføring som registreres. Kvantefysikk viste også at virkeligheten på atomnivå fungerer slik at ting skjer av seg selv, det vil si uten at man kan peke ut en underliggende årsak. Dersom forbindelsen mellom årsak og virkning i fysiske prosesser bare er statistisk gyldig, så mente Jung at han hadde belegg for ideen om synkronitet, et prinsipp hvor det ikke finnes en direkte årsak sammenheng mellom hendelser.
Jung var ikke alene om å se sammenheng mellom vår mentale verden og den fysiske. Den østeriske Nobel prisvinneren i fysikk, Wolfgang Pauli var fascinert av Jung's ideer om synkronisering og sammen gav de ut boken The Interpretation of Nature and the Psyche: C.J. Jung, Synchronicity, an Acausal Connecting Principle. I den argumenterte Jung og Pauli for at vår mentale verden og det fysiske ikke var separate fenomener men ulike manifestasjoner av den samme underliggende substansen.
Lignende ideer finner vi også igjen hos en annen nobelprisvinner i fysikk David Bohm. I følge Bohm er dagens vitenskapsparadigme mangelfull fordi man er for opptatt av å reduksjonisme, mens alle fenomener i virkeligheten er en del av en større helhet. Denne helheten inneholder alt, ellers ville det eksistere elementer som ligger utenfor og dermed er en del av en annen virkelighet. Det betyr at både det abstrakte og det konkrete har en likverdig eksistens, akkurat som yin og yang. Dermed blir det logisk at også abstrakte konsepter som mening må flettes inn i sammen med den fysiske verden av årsak og virkning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
